Et folkemord?

Det later til å være en utbredt misforståelse om hva som skjer i Palestina. Begrepet «folkemord» kastes rundt av et vell av aktive some-brukere, en og annen journalist, dog et fåtall politikere.

Det virker med andre ord som om ikke alle er innforstått med alvoret ved ordlyden, og handlingene de beskriver. Denne misforståelsen er det på tide å rette opp i.

Med Holocaust som bakteppe ble Folkemordskonvensjonen vedtatt i 1948. Den skal gi et juridisk begrep av det å bevisst ødelegge en folkegruppe på bakgrunn av hvem de er. 

Konvensjonen definerer folkemord som handlinger som er begått «i den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe». Ett eller flere mennesker av gruppen må utsettes for enten drap, fysiske eller mentale skader, forhindret fødsel, tvangsflytting av barn, eller endring i levevilkår med sikte på utryddelse. 

I tillegg slo konvensjonen fast at stater har et ansvar om å forhindre og å straffeforfølge folkemord. Sistnevnte er viktig. Folkemord har status som jus cogens. Jus cogens beskriver jussens ufravikelige prinsipper. Med andre ord, kan ikke stater vike fra dette ansvaret. Foregår det et folkemord må man gripe inn, uavhengig av konflikt, bakteppe og geografi.

Jussen er dessverre ikke så enkel som man skulle håpe på. Konvensjonen legger også actus reus og mens rea til grunn. Direkte oversatt beskriver det forskjellen på skyldig handling og intensjon. For å betegne noe som folkemord må man kunne vise til actus reus, selve handlingen. I dette tilfellet er det den pågående bombingen og bakkeinvasjonen av Gaza. Mens rea er noe mer kronglete. I all enkelhet sikter det til gjerningspersonen(e) sin intensjon om å utrydde folkegruppen, i tilfellet Gaza, palestinerne. Slik sett skiller også folkemord seg fra massemord. Hensikt må kunne bevises. Med andre ord er dette et aspekt som er åpent for tolkning, for hvordan bevise at noen ønsker å ødelegge en folkegruppe? Intensjon blir dermed et tolkningsspørsmål, men det som foregår på Gaza bør ikke lenger være åpent for tolkning.

Israel statsminister Benjamin Netanyahu hevder at Hamas er de som skal «knuses». I forsøket på dette massakreres sivile palestinere i luftangrep og skudd. Hver dag kan man se nye videoklipp av sivile palestinere som desperat graver med hendene i ruiner på jakt etter overlevende. Gaza, som er mindre enn Oslo kommune, er isolert og avhengig av humanitære korridorer for mat, hjelp og nødvendig utstyr. Skoler, sykehus og moskeer bombes. Store boligfelt er lagt i grus. 

I skrivende stund har dødstallene passert 10.000, nesten halvparten er barn. Folkemord blir historisk sett definert og tolket i etterkant, og sjelden forhindret. Dette på tross av tydelige faretegn og utviklingstrekk. I forbindelse med folkemordet i Rwanda i 1994 ble det i Akayesu-dommen konkludert med at den siktede part «visste eller burde ha visst» at handlingene ville føre til ødeleggelsen av gruppen, helt eller delvis. Det samme kan sies om Netanyahu. Hvorvidt formålet er å utslette palestinerne i Gaza er usikkert, men nå må også den israelske statsministeren forstå at bakkeinvasjonen kan få slike konsekvenser. 

På den måten har folkemordkonvensjonen liten reell verdi. Tolkningsspørsmålet av begrepet folkemord tillater ansvarsfraskrivelse, og på den måten står folkemordkonvensjonen i veien for sitt mål. Ordlyden «folkemord» har en enorm sosial og moralsk tyngde, men er rettslig sett et utvannet begrep med vanskelige beviskrav knyttet til forbryterens hensikt. Om det internasjonale samfunnet hadde kalt dette et folkemord, ville spillereglene vært annerledes. Og konsekvensene av å ikke kalle det et folkemord og se bakkeinvasjonen av Gazastripen gjennom dette lyset, hindrer det internasjonale samfunnet i å bryte inn.