Første forelesning, andre semester

Førsteplassen: Dikteren og fantaseringen

Andreplassen: For alt vi er. Og alt vi har mellom beina

Da forelesningen var ferdig, kom du bort til meg. Jeg hadde lagt merke til deg da du kom inn i auditoriet. Det var noe med måten du gikk på, rolig og selvsikkert. Du hadde dråper av smeltet snø på skuldrene og så eldre ut enn de andre masterstudentene på emnet. Forelesningen var ikke blant mine beste. Det hjalp ikke at jeg hadde vunnet formidlingsprisen forrige semester. Dette semesteret var det nye studenter. Nye ansikt, navn og spørsmål, uendelig mange spørsmål.

Du holdt blikket til jeg måtte slå mitt ned. Jeg hadde aldri tidligere opplevd en student med den effekten på meg. Jeg var alltid profesjonell i rollen. Jeg var alltid påpasselig med antrekket. Jeg kledde meg feminint, men aldri utfordrende. Det var nok av historier om veiledere som misbrukte sine posisjoner. Jeg hadde aldri forført en student.

Du visste noe om meg. Jeg så det i blikket ditt, som om du hadde sett meg før. Du ga meg en hvit konvolutt, snudde deg og gikk mot utgangen. Jeg ble stående og se deg forsvinne. Kroppen min ville løpe etter deg, men hodet tvang føttene mot gulvet. Du hadde sluppet løs en tornado i meg. Jeg ble revet løs av en stemme jeg kjente igjen fra tidligere semestre, en som ikke ville gi seg. Det var den samme studenten som alltid skulle få bekreftet at han hadde fulgt med i forelesningen. Jeg ville knuse de tidsriktige brillene mot det fregnete fjeset hans, men svarte i stedet så kort og kaldt jeg kunne før jeg løp opp trappen mot utgangen. Du var borte.

Dette mente dommerne: Sigrid, Curt, Lisa og Hans-Olav

I konvolutten lå en nøkkel og et kart. Det var det samme kartet som ferske studenter gikk rundt med for å orientere seg på campus. Du hadde tegnet et kryss i foajeen der jeg stod og derfra var det en angitt en retning. Jeg fulgte pilene på kartet mens hjertet hamret. Hva holdt jeg på med?

Jeg kom frem til villaen inne på universitetsområdet. Døren var ulåst. Jeg presset nøkkelen mot håndflaten og kjente hvordan mønsteret skar seg inn i huden. Smerten tok oppmerksomheten bort fra pusten et øyeblikk før lufta fylte lungene på ny. Jeg skjøv døren opp og gikk over terskelen. Jeg hadde aldri vært her inne før. Eiendomsavdelingen hadde stengt bygget for oppussing for to år siden, men i følge universitetsavisen hadde styret vanskeligheter med å finne midler i budsjettet til å fullføre arbeidet.

Rommet var kaldt. Luften fikk den bare huden i nakken til å nuppe seg. Det var et vakkert rom, delvis møblert med klassiske møbler. Det lå et tynt støvlag på gulvet. Jeg kunne se du hadde vært der. Skoene dine hadde tegnet roser av forventning mot underlaget.

Et skrin av metall på et gammelt skatoll ved vinduet fanget oppmerksomheten min. Jeg kjente et kort stikk av redsel da nøkkelen passet i låsen. Hvordan visste du at jeg ville få øye på det? Det harde metallet var fylt av sarte stoffer og du hadde lagt igjen en beskjed til meg. Rollene våre var snudd på hodet. Jeg var ikke lenger din veileder og lærer. Du var min. Det føltes godt å slippe kontrollen. Å ikke tenke på spørsmål om teori og metode, om statistisk signifikans eller regresjon, men bare adlyde.

Jeg stod ved vinduet med ryggen mot døren da du kom inn. Stemmen din kjærtegnet meg. Jeg snudde meg ikke, men hvilte hodet mot ruten. Jeg la hendene på ryggen slik du ba om og kjente hvordan du forsiktig knyttet dem sammen. Du la et silketørkle over øynene mine. Jeg holdt meg fast i stemmen din.

Jeg ble stående mens du trakk deg bakover. Like etter hørte jeg den skarpe lyden av papir som ble revet og krøllet. Jeg så for meg hendene dine. Hvordan de ville røre ved meg, hvordan de vil kjennes mot huden min. Jeg frøs.

Du åpnet en dør som knirket og jeg kunne fornemme den knitrende lyden av noe som brant. Du spurte meg hvordan jeg hadde det. Jeg ville svare, men munnen var for tørr.

Et øyeblikk så jeg for meg sensurbunken på kontoret mitt. Jeg håpte det var den du hadde satt fyr på. Jeg hadde aldri før lest så mange svake besvarelser. Det ville være en lettelse om du satte fyr på masteroppgaven jeg skulle gi tilbakemelding på også.

Tankerekken ble brutt da du førte meg over gulvet, mot varmen. Du bøyde meg fremover. Jeg kjente lukten av lær og røyk. Hendene dine var faste, bestemte. Du strøk over ansiktet mitt, tok tak i håret mitt og trakk hodet mitt gradvis bakover. Den ene hånden din hvilte over munnen min. Jeg skilte leppene og du lot en finger gli inn i munnhulen min. Du smakte aske og sot. Jeg sugde forsiktig og du stønnet og presset deg mot meg.

Du lot hendene gli nedover nakken og halsen min. Jeg kjente hjertet slå, jeg ville puste, jeg ville leve, jeg ville ha deg. Du ville høre meg si det. At jeg likte det du gjorde med meg, at du var den deiligste studenten jeg hadde møtt. Jeg pustet ut bekreftelser. Korte, positive tilsvar til alt du ville høre. Et øyeblikk var jeg tilbake i auditoriet – følelsen av blikket ditt som boret seg inn i meg. Jeg visste jeg burde stoppe deg. Jeg visste at dette var oppsigelsesgrunn, at jeg løp en stor risiko.

Jeg kan alltid få en annen jobb, var det siste jeg tenkte før du kneppet opp buksen din. Jeg hørte den falle mot gulvet. Du grep rundt brystene mine. Kløp i brystvortene og rullet dem mellom fingrene. Du bet i nakken min. Kroppen min falt sammen og du flyttet et ben mellom mine og tvang dem fra hverandre. Jeg hikstet.

Kroppen min trakk seg sammen. Det var ingen fortid, ingen fremtid. Jeg bølget. Jeg var ett med pusten. Den varme, våte, pulserende pusten. Du stoppet, ventet, lot meg henge i lysten.

Du løsnet hendene mine og heiste meg opp. I det øyeblikket var vi én kropp, deler av den samme helheten. Så begynte du å bevege deg, du trakk deg sakte ut og støtte inn, igjen og igjen – rolig og kontrollert. Du fylte meg, eide meg. Så stoppet du.

Du løftet meg opp og la meg ned på ryggen, fjerner silketørkleet og kysset øynene mine. Hendene mine holdt rundt hodet ditt. Jeg kjente den sterke nakken din og lot fingrene gli opp langs bakhodet ditt mens du gled inn i meg. Øynene dine møtte mine. Blikket ditt holdt meg fast.