Er Gud en partypooper?

Denne uka satte de kristne opp stand på Fredrikkeplassen for å markere Skepsisuka 2025. Det er en arrangementsrekke som åpner opp for skepsis til kristen tro. Uka arrangeres av den kristne foreningen Laget, som ikke må forveksles med A-laget som nylig intervjuet Herman Flesvig og Jonas Gahr Støre på NRK. 

Jeg er kanskje ikke den eneste på Blindern som har hatt denne opplevelsen i løpet av Skepsisuka: Lukten av eller ryktet om gratis svele trekker deg mot en tilfeldig stand. Før du vet ordet av det, har noen strukket ut en hånd og spurt deg hva du heter. Dere slår av en liten prat for å høflig rettferdiggjøre svelen du tar imot. Plutselig kommer spørsmålet som setter svela i halsen: «Er du kristen?» 

Og da sitter du i saksa. 

Tross min totale mangel på tro ble jeg invitert på arrangementer og middag hver dag klokka seks. Jeg skulle gjerne brutt brød med kristne kamerater, men er «dessverre» «fullbooket» kveldene denne uka. Likevel lot jeg meg overtale til å gå på et arrangement og sjekke det ut. 

Et steinkast unna standen (hvem kaster den første steinen?) er det duket for dagens headliner i Skepsisuka: «Er Gud en partypooper?» 

Det er avtroppende generalsekretær i Laget, Karl-Johan Kjøde, som innleder. Ifølge ham har kristendommen et ufortjent rykte på seg for å være en festbrems. Og i treenigheten er skylden for dette tredelt. 

Gud fader har det største rykteproblemet. Han blir ofte sett på som en gammel, streng og moraliserende mann – den ultimate party pooper. Jesus derimot, kommer kanskje bedre ut. «Folk flest har et greit forhold til Jesus», blir det påpekt. Men den hellige ånd? Han er kanskje den største partymakeren av dem alle – spesielt i visse gudstjenester. Litt mer halleluja, og litt mindre gamletestamentet. 

Men er Gud en partypooper? Nei, mener Kjøde. Han understreket den kristne friheten til å ikke måtte drikke og ligge i løpet av fadderuka, den kristne friheten til å velge bort såkalte «falske moroheter» som egentlig er en del av vårt samfunns påbudskultur. Ti-budskultur er vel både friere og gøyere, da? 

I stedet for å sette seg inn i appellen til et liv uten religion, ligner Skepsisukas arrangement mer en 2 timers lang festinvitasjon. Kristen levemåte er visst en evig fest, med Gud som festens midtpunkt. Jeg takker fint nei og lever greit i mitt eget troløse selskap. 

I slutten av arrangementet gikk det halvfylte auditoriet sammen i en bønn, og de rutinerte lagsmedlemmene foldet hendene sine. Jeg innså først da at jeg trolig var en av de eneste skeptiske til stede. Bønnens budskap var likevel treffende, da nøkkelordene «sinnsro» og «visdom» var noe jeg lengtet etter. 

Skepsisuka levde opp til navnet sitt på i alle fall én måte. Jeg forlot nemlig mer skeptisk enn jeg kom. Én ting ble imidlertid klart for meg: Gud er ingen festbrems for de som er med på festen.