– Tvangsprivatisering av utdanning

Striden om tjenestedirektivet dreier seg om hvorvidt utdanning kvalifiserer som en tjeneste eller ikke. Ifølge Ingrid Fiskaa (SV) kan uklarhetene i regelverket føre til tvangsprivatisering av det norske utdanningssystemet.

– Ved å legge øverste fortolkningsmyndighet til EF-domstolen, risikerer vi å få en privatisering av utdanningssektoren inn bakveien, og at kommersielle utdanningsaktører dermed fritt kan etablere seg på det norske markedet, sier hun.

Tjenestedirektivet ble først lagt frem i 2004, og er ment å konkretisere fri flyt av tjenester innenfor EU- og EØS-områdene. Direktivet har imidlertid møtt sterk motstand, og Utdanningsforbundet (UF) vedtok nylig en resolusjon der man oppfordrer regjeringen til å benytte seg av reservasjonsretten – også kjent som «vetoretten» – som gir norske myndigheter mulighet til å reservere seg mot nye EU-vedtak som berører EØS-avtalen.

– Ingen kan spå konsekvensene

– Vi har hatt en skepsis til dette direktivet lenge, og mener det er altfor uklart med hensyn til utdanning. Vi ber derfor regjeringen bruke reservasjonsretten, og hindre at det blir norsk lov, sier leder for UF, Helga Hjetland.

I Soria Moria-erklæringen står det at regjeringen vil bruke reservasjonsretten hvis «særlige norske interesser trues». Senterpartiet (SP) vedtok på sitt forrige landsmøte at man også kommer til å anbefale bruk av reservasjonsretten i EØS-avtalen, dersom ikke direktivet endres.

– Per i dag er det ingen som med sikkerhet kan spå konsekvensene av direktivet. Det er mye nervøsitet om det offentlige kan få problemer med å ta politiske beslutninger knyttet til hvordan man skal drive tjenester. Herunder også utdanningssektoren, sier Dagfinn Sundbø (SP), i Stortingets Arbeids- og sosialkomité.

Risikerer mottiltak

I utgangspunktet omfattes ikke alle tjenester av direktivet, og avtalen skiller mellom såkalte «tjenester av allmenn økonomisk interesse» (SGEI) og «tjenester av allmenn interesse» (SGI), der sistnevnte fritas fra alle forpliktelser fra tjenestedirektivet. Mange vil hevde at utdanningssektoren dermed er utelukket, men ifølge Fiskaa hersker det likevel en usikkerhet.

– EU-kommisjonen kom i vår med en presisering med hensyn til hva som hører inn under de to kategoriene. En sektor vil falle inn under SGEI så lenge den har aktører som driver kommersielt. Dette kan ramme utdanningssektoren, hvor vi også i Norge finner flere private leverandører, sier Fiskaa, og trekker frem BI som eksempel.

SV og SP har allerede varslet et mulig veto når saken nå skal opp i Stortingets EØS-utvalg. EØS-utvalget består av Stortingets EFTA/EØS-delegasjon, samt utenrikskomiteen. Lederen for utenrikskomiteen, Olav Akselsen (AP), minner om at direktivet allerede har vært gjennom en lang behandling i EU, og at dette gjør at et mulig veto kan gi sterke negative skadevirkninger for Norge.

– Vetoretten har aldri blitt benyttet før, og vi risikerer dermed å møte reaksjoner vi ikke helt vet omfanget av. Det er flere som frykter at man ved å gå til et slikt skritt risikerer å sette store deler av EØS-avtalen ut av spill, sier han.

– Krystallklart

Professor på Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, Hans Petter Graver, mener på sin side direktivet er krystallklart.

– Slik som status er i dag er ikke utdanning en tjeneste, og ikke omfattet av tjenestedirektivet. Skole frem til og med videregående samt akademisk utdannelse er finansiert av det offentlige, og derfor fritatt fra disse reglene, sier han.

– Men hva med det økende innslaget av skolepenger og private aktører på det norske markedet?

– EØS-domstolen har uttalt at så lenge staten finansierer på et solidarisk grunnlag, er det ivaretakelse av de generelle forpliktelser den har overfor sine egne borgere, og ikke næringsvirksomhet, sier Graver, som understreker at mye av den liberaliseringen direktivet legger opp til allerede har funnet sted.