Er vi klare for å snakke om det?

Fem år er gått siden landet stengte ned. 12. mars 2020 innførte regjeringen «de mest inngripende tiltakene i fredstid». To år senere, 12. februar 2022, åpnet landet igjen. Det er ikke spesielt lenge siden, men det oppleves som en annen virkelighet, en virkelighet som gjerne kan bli i fortiden. 

Alle som er studenter i dag, ble rammet av tiltakene, gjerne mer enn de ble rammet av viruset selv. Unge mennesker i sitt gryende voksenliv ble forvist til små studenthybler. Alt det som gjør studenthverdagen til mer enn bare slit gjennom pensum, falt bort. De som gikk det første året på videregående i 2020 fikk nesten hele videregåendeopplevelsen ødelagt av pandemien. Når mange av dem begynner på studier er det uten de formative årene: Tiden der man prøver og feiler sosialt, driter seg litt ut på fest og får muligheten til å utforske. Er det rart man er litt bitter? 

I kjølvannet av pandemien rapporteres det blant annet om økning i ensomhet og spiseforstyrrelser. Det er visst ikke så bra for oss mennesker å tilbringe for mye tid alene. Unge mennesker måtte i stor grad bære en byrde. Vi ble ansett som «superspredere» av viruset som ikke rammet oss selv. Hver kaffedate kunne forårsake bestemors død, om man ikke passet på. Enhver fysisk interaksjon kunne gi klump i magen. Begrensningene på hvor mange man kunne samle til middag eller fest gjorde at det nesten alltid var noen som ble utelatt. Studenter som flyttet til nye byer og ikke kjente noen, havner fort utenfor kohorten. 

Alle disse tingene ble båret i ganske stor stillhet. Dette var dugnad, vi skulle selvfølgelig gjøre det vi kunne. Særlig stor takhøyde for kritikk var det ikke, noe også koronakommisjoner og spaltister har skrevet om i ettertid. Arbeidet med å evaluere håndteringen er i gang. Men debatten nå handler i stor grad om det var riktig å holde skolene stengt i så stor grad som de ble. 

Samtalen om hvordan vi som ikke gikk på skole, men universitet og høyskole, opplevde tiltakene, har fremdeles en vei å gå. Ennå er bearbeidelsen av pandemihåndteringen i stor grad forbeholdt offentlige utvalg og avisspaltene. Det er generelt få som vil diskutere hvordan så inngripende tiltak egentlig har påvirket oss privat. Referanser til ansiktsmasker, to-metern og antibac i serier, filmer og bøker gjør en nesten kvalm. Helst skal det glemmes, helst skulle det aldri skjedd. 

Etter krigen tok det mange år før man begynte å snakke om den. Men store, nasjonale (og internasjonale) traumer er ikke best bearbeidet i stillhet, før man senere kan begynne en kollektiv bearbeidelse. To år preget av isolasjon, usikkerhet og store inngripen i privatlivet preger oss sannsynligvis mer enn vi tror. Vi vet aldri når en ny pandemi vil komme. Skal vi være bedre rustet i neste runde, er det viktig at vi ikke bare tenker beredskap, men også hva vi kan lære av tiltakenes effekt. Da er det på tide at vi orker å snakke om det.