-Folk er småtrette av klima

– Det er veldig frustrerende å se at det man ønsker av klimahandling ikke blir gjennomført i politikken. Da skjønner jeg at folk kan bli lei, sier Ingebjørg Marie Thorkildsen, leder i Naturvernstudentene i Oslo.

Universitas møter Thorkildsen en av vårens første solskinnsdager. Det er nok ikke mange forbipasserende som tenker på klimarapporter, der de går med solbriller på hodet og kaffe i hånda.

Lite oppmerksomhet

20. mars lanserte FNs klimapanel (IPPC) en oppsummerende rapport: Den slår fast at vi er på vei mot en tre graders oppvarming, og at det vi gjør de neste sju årene vil ha påvirkning for de neste tusen. Rapporten er blitt kalt “en siste advarsel” og FNs generalsekretær Antonio Gueterres sier at menneskeheten er på tynn is.

Thorkildsen mener alvorlighetsgraden i rapporten ikke samsvarer med måten storsamfunnet reagerer på.

– Rapporten har fått veldig lite oppmerksomhet. Det er utrolig dumt, for disse rapportene er veldig viktige og er en god mulighet til å sette fokus på klimapolitikk, sier Thorkildsen

Hun får støtte fra psykologiprofesser Ole Jacob Madsen.

– Ordbruken i rapportene blir mer og mer dramatisk og det snakkes om helvetescenarioer, men måten media og offentligheten reagerer på, matcher ikke med dette. Nyhetsinteressen er snarere dalende, sier Madsen i telefon til Universitas. Madsen er psykologiprofessor ved UiO og forsker på psykologiens rolle i miljø- og klimautfordringene.

– Media skriver om det som folk er opptatt av, og jeg får inntrykk av at folk er småtrett av klima.­

­Omlag 3% av innholdet i norske medier er knyttet til klima, ifølge analyse- og medieovervåkningsselskapet Retriever. Antall klimasaker var økende fram mot 2019, men har sunket siden det. Det skrives altså mindre om klima nå, enn i 2019.

Billig ræl>klimarapport

At folk er “småtrett” av klima, mener Madsen kan forklares med psykologiske mekanismer.

– Hvis noe fremstår som for ubehagelig eller tungt, kan vi ha en tendens til at vi nærmest vegrer oss for å ta det inn over oss.

Han forteller videre at folk har lettere for å bry seg om nære ting med tydelige jeg-personer, enn for abstrakte og “menneskefjerne” utfordringer. Det er lettere å trykke saken “du vil ikke tro hva Marit fant bak huset”, enn å lese om temperaturstigning og antall tonn CO₂ i atmosfæren. Han innrømmer at også han kan falle for fristelsen.

– Når det kommer en ny klimarapport, kjenner jeg på en plikt til å lese den. Men så er det så lett å plutselig falle tilbake til billig ræl på dagbladet.no.

Tilbake i sola reflekterer Thorkildsen rundt hva som fører til engasjement. Hun har forståelse for at ikke alle alltid har overskudd til å engasjere seg.

– Mange studenter har det trangt økonomisk, og er ofte nødt til å jobbe ekstra for å betale leie og få mat på bordet. Det er naturlig at disse nære problemene prioriteres.

Thorkildsen understreker at det ikke betyr at studenter ikke bryr seg om klimasaken.

Hun tror heller ikke at unge i dag er “småtrett” av klima, men at mange kan være lei av at det ikke skjer endringer, og at de derfor mangler motivasjon.

– Jeg kan også være lei noen ganger. Fordi man har prøvd å få til endringer så lenge, uten at det skjer nok. Det er lett å bli demotivert av politikere som ikke gjør noe, sier hun.

– Et særskilt ansvar

Thorkildsen og Madsen er begge enige i at media spiller en viktig rolle i folkets klimaengasjement.

– Klimakrisa er den største utfordringen vi står overfor i verden i dag. Jeg synes norske medier skriver mye bra om klimaproblematikk, men det burde absolutt gis enda mer oppmerksomhet, sier Thorkildsen og mener det er uheldig, men også forståelig, at klimasaker ofte forsvinner mellom alt annet som skjer i verden

Hun trekker fram NRKs “Debatten” som eksempel:I 2022 handlet kun to av Debatten-sendingene om klima. Den ene om vold i klimakampen, og den andre om klimaangst. Det var altså ingen sendinger som handlet om konkret klimapolitikk. Madsen påpeker at det er all media sitt ansvar å formidle klimasaken saklig og direkte, istedenfor å fokusere på saker som selger. Han legger til at dette spesielt gjelder statskanalen.

– NRK skal ikke tjene penger på antall klikk, og har derfor et særskilt ansvar på å ta de store, alvorlige sakene selv om det ikke er de som nødvendigvis selger best.

Klimaangst

Madsen kan tenke seg at det er medias kamp om folkets oppmerksomhet som har gjort at nyord som “økosorg” og “klimaangst” har fått så mye plass i nyhetsbildet. Det er ord som omhandler enkeltpersoners følelser og dermed lett engasjerer. Madsen er likevel kritisk til bruken av ord som “klimaangst”.

– Det ville nok vært mer passende å si “klimabekymring”. For de aller fleste er det ikke snakk om klinisk angst, sier Madsen.

Han mener disse nyordene er med på å polarisere debatten, og at de kan føre til at flere tar avstand til klimabevegelsen.

– Jeg tror det er med på å få enkelte, som sitter litt på gjerdet når det kommer til klima, til å tenke at klimabevegelsen overdriver bekymringen. Det er uheldig.

Thorkildsen forstår Madsens bekymring om nyordene, men er selv ikke like kritisk til bruk av ordet “klimaangst”.

– Jeg synes det er et passende begrep for å sette ord på den bekymringen man har for hvordan ting kommer til å bli. Og det er ikke sånn at man har en angst for at Norge skal bli ubeboelig, men heller at man har en reell frykt for hvordan verden ser ut om 40 år, forklarer Thorkildsen og erkjenner at “klimaangst” ikke vil si det samme som klinisk angst.

– Det er et begrep som rommer mer enn bare en bekymring. Det er sympati for land i det globale sør og en redsel for politikere som ikke handler.

Fokus på følelser

Selv om den nyeste IPCC-rapporten ikke har blomstret i nyhetsbildet, er det fremdeles sterke følelser knyttet til klimadebatten.

– Tenker du at vi fokuserer for mye på hvordan klimakrisa får oss til å føle oss, heller enn på hvordan vi skal løse den?

– Ja, og det kan jo nesten betraktes som en form for avmakt. Vi forsøker å nærme oss følelsesretorikk og bruker psykiatrisk diagnosespråk.

Madsen tenker seg om, og påpeker at det er et dilemma der.

– Det er bra at enkeltindivider føler på ansvar, men det gjør at vi havner i en individuell diskurs. I realiteten er vi nødt til å få til store endringer, og det uten at vi kan forvente at store deler av befolkningen føler på klimaangst.

Ute i vårsola får Thorkildsen det samme spørsmålet. Hun nikker samtykkende når hun hører Madsen sin kritikk av følelsesfokuset, men mener følelser også kan spille en viktig rolle i klimaengasjementet.

– Nøkkelen er å klare å gjøre følelsene om til konstruktive handlinger. Hvilke følelser det gir deg av å være på tur i skogen, kan være de følelsene som fører til at du ønsker å bevare den. Hvis man bruker klimaangsten til å bli engasjert og motivert til å jobbe med klimasaken, kan disse følelsene være nyttige.

Thorkildsen er likevel enig i at det kan være for mye fokus på følelser, og at det er dumt hvis dette fokuset skremmer folk fra å bli engasjert.

– Vi ønsker å være en bred og inkluderende bevegelse. Miljøbevegelsen må bli flinkere til å formidle at det er plass til alle. Man trenger ikke ha klimaangst for å bli engasjert, avslutter Thorkildsen.