En psykedelisk feberdrøm

Endetidsfuglen

Artist: Dinosaurtegning

Sjanger: Indie-punk

Kom ut: 5.april

I sitt nye album Endetidsfuglen mikser Dinosaurtegning flere ulike sjangre til et blandet resultat. Noen ganger føles musikk som en feberdrøm, andre ganger vil man opp og danse til lyden av en funky gitar. 

Dinosaurtegning er et relativt ferskt band i Oslo. Bandet er satt sammen av musikere fra Shyfinger Meets Electra, Hockney, Yodude/Heybro, The Uptights og The Slow Painters. 

Bandet debuterte med å gi ut og produsere plata «Paradis kritty» i 2021. 

Siden den gang har det skjedd mye i frontfiguren sitt liv. Albumet skal ifølge bandet selv være lyden av at han treffer bunnen. Det forklarer iallfall en god del av hvorfor lyden og følelsene sangene i det nye albumet kjennes så ulikt fra bandets debut.

Det er vanskelig å plassere Endetidsfuglen sitt sammensurium i bare en sjanger. Enkelte ganger minner de meg om DeLillos og den tidlige punken i Norge. Samtidig hører man likhetstrekk med mer psykedelisk indie-musikk, som Tame Impala. At en krysning mellom de to finnes ville jeg aldri trodd, men Dinosaurtegning klarer altså dette. 

Det sjangeroverstridende uttrykket til bandet vises særlig godt i tittellåta, som fremstår som et sammensurium av instrumenter og lyder. «De flakser stadig mer nervøst, nærmer seg fra alle kanter. Jeg flakser stadig mer nervøst…», synger vokalisten, før sangen glir over i en enda større uro. Det høres ut som at verden raser for frontfiguren her. Flere stemmer kommer inn i koringen, tempoet øker og instrumentene blandes på en måte som ikke er behagelig å høre på. Likevel funker det.

Det virker som om bandet har eksperimentert mye med ulik bruk av instrumentene og diverse lyder. Kanskje ikke så rart, når alle medlemmene kommer fra vidt forskjellige kanter av Oslos undergrunn. 

De to siste låtene, «Mot i Brøstet» og «Lø Birå» er litt roligere og mer behagelig å høre på. Der er lyden av instrumentene renere, og de verste stress-elementene er borte. Det var en deilig avslutning på det nye albumet.

De fleste låtene på albumet er preget av mye lyd, samt varierende tempo, med en litt raspete og stresset vokal fra Håkon Sollund, som også har skrevet sangtekstene. Musikken bærer et tydelig preg av stress og uro, følelser som smitter over på lytteren. Dette kan få pulsen til å stige. Endetidsfuglen er derfor ikke en plate for alle. Det kommer rett og slett an på hva man liker og hvordan du vil at musikken skal påvirke deg. 

Dinosaurtegning er tydelig flinke musikere, som vet hva de vil med musikken sin, og som kan å uttrykke seg gjennom den. Samtidig som jeg blir stresset av å høre på albumet, så er det nok akkurat det de vil at lytteren skal føle. Bandet forsøker her å overføre egen angst og uro til musikk og lyd, noe de klarer veldig bra.

Det er bra det fortsatt finnes band i Norge som bryter med det som er populært og trendy. Rebeller som Dinosaurtegning er viktige for musikken og kulturlivet. Beatles var rebeller i sin tid, og se hvilket preg de satte på musikkbransjen!