En historie om makt

Under Oscar-utdelingen i mars ble No Other Land kåret til beste dokumentarfilm. Det er kanskje ikke så rart, for den palestinske dokumentaren er kanskje årets mest gripende film, og river selv den mest hardbarkede i hjertet. Filmen hadde verdenspremiere i februar 2024, og har siden den gang ikke bare bevart sin aktualitet, men dessverre også økt den. Det er første gang noensinne at en Palestinsk film vinner en Oscarpris. 

Filmen handler om Basel Adra, en palestinsk aktivist fra barndommen av, som kjemper imot og dokumenterer den marerittaktige virkeligheten for befolkningen i området Masafar Yatta på Vestbredden. Han startet som 15-åring, utstyrt kun med et kamera og et uuttømmelig mot. Det som gjør filmen spesiell, er hvordan hele dens eksistens aktivt utfordres, og hvordan skapernes levebrød, familie og utstyr konstant er i fare. 

Gjennom forferdelige scener ser man bulldosere som pulveriserer familiehjem mens barn gråter, traktorer som ødelegger en families baderom, og familier tvunget til å krype i huler mens de forsøker å gjenoppbygge hjemmene sine om natten. Det skjer parallelt med IDF-soldater, som uten snev av medlidenhet deltar – fordi de har «rettsordenen på sin side». Tittelen No Other Land stammer fra den hjerteskjærende scenen av en kvinne i desperasjon, som fortvilet spør: Hvor skal vi dra? Hjemmene har vært i familien i generasjoner, vi har «no other land». 

Gjennom filmen stilles palestinerne overfor et umulig dilemma: Skal de bli og leve under uutholdelige forhold, eller gi opp og forlate sine hjem? 

Bevisene fra okkupasjonen mot Vestbredden presenteres av den israelske journalisten Yuval Abraham, som til dels også er hovedkarakter og aktivt tar del i kampen, den palestinske filmskaperen og bonden Hamdan Ballal, og den israelske filmfotografen Rachel Szo. 

Gjennom tilsynelatende autentiske og korte samtaler utforskes maktbalansen mellom aktivist Adra og Abraham subtilt, der Adras bevegelsesfrihet er begrenset, mens Abraham kan kjøre bort om natten. Palestinerne har grønne bilskilt, israelerne gule, og på samme måte forskjellsbehandles hovedkarakterene, samt andre i kraft av deres nasjonale tilhørighet. 

Selv om flere har kritisert filmen, kalt den for antisemittistisk, og gratulert «Hamas for deres Oscar», gir den et ærlig og upartisk blikk fra et palestinsk perspektiv. 

Adra og Abraham gir oss en forståelse og historie om makt, håpløshet, undertrykkelse, sorg og smerte. Likevel tilbyr filmen en rørende versjon for hva som kan være, hvor israelere og palestinere jobber sammen i rettferdighetens navn, mot en verden der begge sider er frie. 

Dokumentaren anbefales for alle, men kanskje spesielt til en som opplever livet, studier, kjærligheten eller annet som strevsomt eller tungt. For når filmskaperne viser fram virkeligheten fra sin rå og autentiske side, føles ens problemer edruelige og nøkterne sammenlignet med palestinernes håpløse kamp.