En hilsen fra student-politiker

Etter å ha fulgt med i debatten mellom Emilie Lindseth og Helena Natvig Safi om aktivisme, vil jeg, som representant i Studentparlamentet, forklare hvorfor aktivisme er en hjørnestein i vårt demokrati.

Jeg antar at Lindseth vet hva Studentparlamentet er, siden hun foretrekker løsninger forankret i vårt politiske system over slagord og knyttede never. De som ikke vet hva det er, burde lese seg opp, stille til valg, eller i det minste stemme ved valget til våren. Slik kan de to studentrepresentantene vi har i universitetsstyret ha større etos når de taler studentenes sak overfor rektor og resten av universitetsledelsen.

Hvert år vedtar vi en handlingsplan med saker som arbeidsutvalget vårt må prioritere. Under årets debatt om handlingsplanen, tok jeg til orde for at en av de få sakene som skulle prioriteres i år var et konkret krav fra Palestinacampen. Det som veide tyngst i min argumentasjon, var at saken har mobilisert studenter mer enn noen annen sak i år, og det å representere studenter er grunnet til at Studentparlamentet finnes. Løsninger forankret i vårt politiske system krever ytelse av ytringsfrihet, og det er nettopp det aktivisme er. 

Jeg er ikke overbevist om at en akademisk boikott vil være essensiell i kampen mot 70 år med okkupasjon og over ett år med folkerettsbrudd. Det jeg vet, er at vi bør gjøre alt vi kan. Palestinerne som overlever det som ikke kan forstås som noe annet enn et forsøk på å utrydde dem, fortjener å se at verdenssamfunnet ikke har akseptert Israels forbrytelser. At vi ikke bare har sittet på ræva, drukket kaffe og spist wienerbrød med den unnskyldningen at forbrytelsene ikke er våre. Mens vi i politikk venter på innkallinger og timesvis med møter og nikk fra ordstyrerbordet før vi kan tale, er aktivismen her og nå, og den er synlig. Det er, etter min overbevisning, essensielt. 

Jeg er sikker på at en og annen klimafornekter i hvert fall ikke skulle stemme på noe MDG etter å ha sett klimaaktivister kaste maling på Van Gogh. Jeg, som afrikaner, minnes til og med å ha blitt mer irritert enn rørt av de svarte firkantene på instagram etter George Floyd. Altså kan jeg si meg enig i at noe av det som kalles aktivisme benytter middel som neppe helliggjøres av målet. Dette er ikke tilfellet for Palestinacampen. Kall dem sauer eller ei.