Omsorgens pris

Hva er verdien av en time med friluft og solskinn, eller friheten til å ta en kopp kaffe med en stressa kollega? Gjennom å stille spørsmål ved hvordan vi kan og bør vurdere verdi, trekker danske Emma Holten teppet vekk under føttene på det hun kaller den «etablerte økonomien». Underskudd gir deg argumentene du trenger når du møter han patagonia-fyren på Kulturhuset som elsker å prate om hvorfor man burde la den «usynlige hånd» knuse velferdsstaten. Boken er et befriende spark mot nåtidens ensrettede tro på individualisme og en verditenkning som systematisk overser det som ikke passer inn i økonomenes mekaniske system.

«Kvinner er et tapsprosjekt for samfunnet»

Det var artikkelen «Kvinner er et tapsprosjekt for samfunnet» som motiverte Holten til å skrive bok. Med statistisk støtte fra det danske Finansministeriet ble kvinnens bidrag beregnet ut fra deres samlede skattebetalinger, som var mindre enn menns. Kvinner fødte, tok ut lenger fødselspermisjon, var mer hjemme med barna og det var flere av dem som besatt lavtlønnede stillinger i offentlig sektor. De fikk mer enn de ga og den danske stat ville vært rikere om kvinnens liv lignet mer på mannens, sto det i artikkelen. Kort og godt brukte kvinner for mye tid på «ulønnsomme» aktiviteter, som å ta seg av andre mennesker, både gratis og for lønn. Fordi omsorgsarbeid vanskelig lar seg måle, skaper det ikke noen synlig verdi. «Jeg undret meg over hvordan man måler verdi i samfunnet. Det var bare ett sted å finne svar: den økonomiske vitenskapen», skriver Holten.

Emma Holten utfordrer sannheter som etter hvert har blitt grunnleggende for hvordan vi organiserer samfunnet vårt. For hvorfor er det egentlig sånn at vi betrakter økonomisk vekst som et mål i seg selv? Og har økonomene faktisk så god oversikt over hva som skaper økonomisk vekst på sikt som det fremstår i alle deres analyser, grafer og tall? Boken gir leseren en grundig innføring i økonomifagets historie. Med et skarpt blikk utforsker hun hvordan teoretikere som Thomas Hobbes, Adam Smith og John Locke har påvirket hvordan vi definerer verdi i dag. Fra adskillelsen mellom kropp og sinn til ideen om den tidligere nevnte usynlige hånden – Holten plukker fra hverandre komponentene som gjør det mulig å få timevis med livsviktig omsorgsarbeid til å forsvinne fra verdikartet. Hun setter dagens individfokus i sammenheng med opplysningstenkernes forkjærlighet for det mekaniske, det forutsigbare, og ikke minst: det målbare.

Dette gjør hun på en etterrettelig, om enn politisk ladet måte. En klok foreleser sa en gang at man ikke skal dømme en fisk for ikke å være en fugl. Når engasjementet bobler i en, kan det være fristende å fokusere så mye på den kritiske innvendingen at teoriens opprinnelige innhold og intensjon forsvinner. Heldigvis hever Holten seg over dette. Når hun presenterer og drøfter teorier og ideer blir de kontekstualisert og forstått før de blir utfordret. Dette gjør boken til et godt sted å starte for dem som ønsker å lære om økonomi og idehistorie fra et feministisk perspektiv.

«Drømmen er alltid å få omsorgssektoren til å snakke markedets språk»

Holtens bok viser oss hvorfor den “etablerte” økonomiens manglende ydmykhet er så totalt uberettiget. For når sykehus og barnehager skal effektiviseres, er det umulig å beregne hva som går tapt. Hva er det verdt at noen har fem minutter til å holde deg i hånden, at du får hjelp til å gå på do innen en time, eller at det er tre barnehagepedagoger istedenfor en? Dette er størrelser som er svært vanskelige å måle, påpeker Holten. “Bruken av likevektsmodeller i store institusjoner som Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og stater har ført til at omsorgsarbeid i offentlig sektor utelukkende blir sett på som en utgiftspost for staten. Ingen positive effekter anerkjennes. Omsorg skaper ikke verdi”, skriver hun. Men som den nordlandske politikeren Steinar Bastesen sa det så flott: posten skal ikke gå med overskudd. Posten skal gå med posten. Da Holten selv ble innlagt på sykehus med ulcerøs kolitt merket hun selv hvor viktig det var at sykepleierne hadde overskudd til å ta godt vare på henne: “Da jeg ble innlagt på Bispebjerg, gjorde arbeidet med kroppen min det mulig for meg å skape verdier i alle deler av samfunnet resten av livet”. Omsorgsarbeidet var kanskje ikke så verdiløst likevel.

Er Emma en «soft girl»?

Når jeg leser Underskudd forstår jeg endelig hvorfor Soft Girl-trenden virker så forlokkende. Til tross for den litt ekle auraen av tradisjonelle kjønnsroller og økonomisk avhengighet som omgir dette idealet, så finnes det også en legitimering av en livsform som ikke sirkler rundt karriere og det å tjene mest mulig penger der. På sitt beste fremhever trenden et ønske om at det å prioritere å bruke tid på ting som å bake brød til familien, stelle i stand en vakker hage, eller å gå en lang tur i skogen med en venn til fordel for å jobbe fulltid på et kontor også kan vurderes som et verdifullt valg. 

Dette står på mange måter i stil med Holtens overbevisninger, selv om det for henne ikke bare gjelder «girls», men også resten av menneskeheten. Gjennom boken sin krever hun at omsorgshandlinger anerkjennes både som arbeid og privilegium. «Å svøpe inn et barn er arbeid. Men det er også kjærlighet. Å svøpe inn barnet tar tid fra lønnet arbeid. Men det skaper også et nytt menneske.», skriver hun. På en intelligent, spiss og lidenskapelig måte fremhever hun dette paradokset, som har skapt hodebry for både økonomer og feminister. I en tid med både eldrebølge, lave fruktbarhetstall og en viss amerikansk milliardær lurende i kulissene fremstår Emma Holtens bok nærmest uvurderlig.