Hjerneflukten

Han har doktorgrad i internasjonal politikk fra Oxford, er forskningssjef ved Norsk Utenrikspoliske Institutt (NUPI), og er trolig Norges mest siterte forsker i internasjonal politikk.

Nå har også Iver Neumann blitt tilbudt det eksklusive Montague Burton-professoratet i internasjonale studier ved London School of Economics (LSE). Professorstillingen ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (UiO) fikk han derimot aldri. Glipper de mest internasjonalt anerkjente forskere mellom fingrene på norske universiteter?

Kunnskapsmetropol

– Selve grunnen til at jeg gikk inn i akademia var å jobbe med smarte mennesker, og prøve å finne nye måter å få frem saker på. Her kan jeg gjøre dette i stor skala, forteller Neumann.

At det prestisjetunge universitetet er krysningspunkt for mange kulturer, motiverer professoren.

– På Tøyen er det svært flerkulturelt – på Blindern er det ikke like flerkulturelt. Det kommer det kanskje til å være om en generasjon eller to, men da er ikke jeg her lenger. LSE ligger langt foran oss. Dit kommer sultne unge mennesker fra hele verden, og da er det klart at du lærer enormt.

Ifølge Neumann er det en større tradisjon for å prøve og feile ved LSE enn ved norske universiteter. Derfor finnes det også større bredde innenfor fagene.

– På LSE er det spesielt viktig at de ulike delene av et fag skal dekkes når man besetter et institutt. Der er det flust av mennesker som har ulike typer orienteringer, og man har greid å være pluralistiske.

Vålerenga eller Real Madrid?

Litteraturforsker Frode Saugestad har doktorgrad ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London og postdoktorat ved Harvard.

Saugestad var aldri i tvil om at han skulle ta utdanningen sin utenfor Norge.

– Jeg studerte i England fordi lærestedet var ledende og best på mitt fagfelt. Man kan sammenligne det med å være fotballspiller. Hvorfor spille for Vålerenga hvis du er flink nok til å spille for Real Madrid? Hvis man er god, vil man trene med andre som er gode, sier Saugestad.

– Dessuten er jo norsk humaniora akterutseilt, tilføyer han.

– På hvilken måte?

– At vi ikke kan ha fagfolk i italiensk for eksempel. Det er helt meningsløst. Det er universitetene som må legge opp til at folk vil studere. De bør ansette internasjonale toppfolk. Dessuten må vi ha inn flere professorer. Vi kan ikke la middelmådige masterstudenter undervise på seminarer.

– Mangler ambisjoner

Saugestad deler Neumanns oppfatning om at norsk akademia er for homogent.

– I Norge har vi et veldig lukket fagmiljø. Intuisjonen min sier meg at dersom det stiller to godt kvalifiserte søkere til et stipendiat, og den ene kommer fra universitets eget fagmiljø, er det overveiende sannsynlighet for at det der den personen som får stillingen.

Ifølge Saugestad er dessuten amerikanske universitetsmiljøer langt mer kunnskapstørste enn norske.

– I USA er det i det hele tatt en større nysgjerrighet, og en helt annen tradisjon i å tilegne seg kunnskap. Alt er lagt til rette for deg, og du har tilgang til langt flere ressurser, både tekniske og faglige, og det er en stor flyt av professorer.

– Trenger norske universiteter større ambisjoner?

– Større ambisjoner? De må ha ekstremt mye større ambisjoner enn de har i dag! Nå går det an å subbe seg igjennom en grad på universitetet. På Harvard leste studentene tusen sider i uka. Hvor mye leser norske studenter? Ikke tusen sider i måneden engang.

– Lite dynamikk

Senterleder for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO, Jorunn Økland, mener at faste ansettelser gjør norske universitetsmiljøer statiske.

– Jeg ser på faste ansettelser som det store problemet. Vi er avhengige av utveksling av ideer, og da synes jeg dagens utvikling er uheldig. Jeg synes det er viktig som forsker å bli utsatt for nye impulser, og nye tankemønstre.

Økland var tidligere professor i bibelvitenskap ved universitetet i Sheffield. Hun understreker at norsk universitetstradisjon er verdifull på mange måter, men savner dynamikken fra det britiske universitetet.

– Jeg kunne reise rundt på dagsturer til ulike universiteter og gi forskerseminarer for doktorgradsstudenter. Det savner jeg i Norge. Her er avstandene større og volumet mindre.

Rastløs

Økland påpeker også at språket er en vesentlig barriere i Norge.

– I England opplevde jeg å ha hele verden som lekegrind. Det som jeg kanskje synes er vanskeligst i Norge er at de publikasjonene jeg skriver på engelsk ikke blir kjent i norsk offentlighet, mens de jeg skriver på norsk ikke når ut internasjonalt. Det gjør meg litt schizofren.

Hun er ikke i tvil om at hun har fått mye igjen for å drive forskning i utlandet.

– Forskningen min blir mye bedre når jeg treffer mennesker som tenker annerledes. Jeg vil ut fordi jeg ser det som viktig for fornyelsen av mitt forskningsarbeid. Det statiske faller ikke naturlig for meg, sier hun.

– Knuffing og dilldall

Ifølge Iver Neumann må det en stor innsats til for at norske universiteter skal nå opp på et internasjonalt nivå. Han mener at både studenter og professorer må utfordres i langt større grad enn de blir i dag.

– Det er ikke mer økonomiske ressurser på LSE enn ved mange norske universiteter, men det er et spørsmål om hvor profesjonell forskningskulturen er. Norske universiteter må lære studentene hvordan de kan få publisert artikler, eller hvordan de skal te seg på konferanser. De må rett og slett ta studentene på alvor, sier han.

Neumann mener at det ikke stilles store nok krav til norske forskere, og tror at norsk universitetssektor har godt av mer konkurranse.

– Når det deles ut penger til forskningsprosjekter i Norge, er det ingen som spør om hva man har gjort før. Det er en veldig uprofesjonell ordning. Det blir som et turrenn sammenlignet med en organisert skikonkurranse med inntak på forhånd. Det er klart at det blir mye knuffing og dilldall under et turrenn.