Den fantastiske fornektelse

Milde måne! Det har skjedd igjen, og alltid kommer det like brått på. Hver bidige gang går jeg på den samme smellen. Etter lange dager på Blindern fylt med seminarer og forelesninger, er semesteret plutselig over. Ingen foreleser krever ditt nærvær lenger, og alle dine ellers så kameratslige medstudenter har liksom glemt at du finnes.

De første dagene føles fraværet av obligatoriske oppmøter merkelig. En viss abstinens etter å pine seg selv gjennom tre timer lange seminarer, fylt med gruppesamtaler du ofte ikke har kunnskap nok til å delta i, melder seg. I dette vakuum i undervisningen er det lett å havne i det filosofiske lune og lure på: Hva er greia med høyere utdanning, og funker egentlig dagens eksamensordning?

Perioden etter at undervisningen er ferdig, og før eksamen begynner, er et slags interregnum, eller skal vi kanskje si: En periode med øredøvende stillhet som sakte munner ut i eksamensstormen. Beklageligvis virker det som om hjernen min tror at sommerferien har begynt når undervisningen er over. Hvordan skal jeg få den til å forstå at det virkelige alvoret fortsatt er foran meg?

Etter å ha prøvd forskjellige ting for å få hjernen min til å forberede seg på eksamenstiden, har jeg funnet ut at det bare er en ting som funker: Total fortrengning. En nærmest overjordisk fornektelse. Og slik går jeg frem: Jeg kjøper en hel måneds forbruk av havregryn, pulverkaffe og appelsinkjeks. Så lukker jeg meg inn i mitt innerste mentale bomberom, låser døren bak meg og oppløser nøkkelen i syre.

Inne i dette mentale avlukke som er blitt mitt selvvalgte eksil gjør jeg kun ting som ikke har noe med studielivet å gjøre. Det er faktisk forbudt å lese. Jeg har begynt å spille munnspill, kaste på stikka og har blitt overraskende god i å etterligne forskjellige fuglers kvitter.

I mitt bomberom lever jeg i en lykksalig ignoranse for alt av karrierefremmende og livsviktige valg jeg må ta i fremtiden. Jeg greier endelig å leve i nuet.

Alle kan jo pugge til eksamen som en papegøye. Men det det virkelig står respekt av er jo å kunne ta ting på sparket. Å kunne løse utfordringene som de kommer ved å benytte seg av det man har for hånden.

Universitetet burde heller gjøre studentene til improvisasjonsmestere, trøbbelskytere som gir seg i kast med livets utfordringer med dødsforakt, enn å gjøre dem til uselvstendige repetitører, oppgulpere av drøvtyggede selvfølgeligheter. Det man pugger til eksamen er dessuten fort glemt, mens evnen til å løse livets problemer varer evig!

Så til alle der ute som ennå ikke har pugget et kløyva ord: fortvil ikke. Vær stolt av at du ikke er blitt en papegøye. Finn ditt mentale bomberom, kast nøkkelen i Akerselva og slå deg til ro i mørket. Dette kommer til å gå bra.