Eksamen på sparebluss

I Universitas 21. januar kritiserer Haakon Gunnerud eksamensordningen i Eldre verdenshistore (HIS1130, fra våren 2009 HIS1100). Han er misfornøyd med at et ti-studiepoengsemne med pensum på tusen sider blir vurdert ut fra en fire timers skoleeksamen, og ønsker seg i stedet – eller i tillegg – muntlig eksamen, prosjektoppgaver eller hjemmeeksamen med selvvalgt tema.

Som ny undervisningsleder ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) deler jeg Gunneruds vurdering av det pedagogisk utilfredsstillende ved vurderingsformen i Eldre verdenshistorie. Selv om skoleeksamen har sine fordeler – blant annet er plagieringsfaren liten – er slik prøving på mange måter lite læringsfremmende. Alternativene han nevner er i så måte å foretrekke.

Som Gunnerud antyder, må imidlertid instituttene ta ikke bare pedagogiske, men også økonomiske hensyn. IAKHs undervisningsressurser er begrensede, og jo mer tid lærerne bruker på å vurdere oppgaver, jo mindre tid blir igjen til undervisning. For å få mer ressurser til undervisning, bruker vi den minst ressurskrevende eksamensformen på 1000-emnene i historie. Hvis det finnes andre eksamensformer som er bedre, men ikke mer ressurskrevende, vil vi gjerne ta dem i bruk.

Gunnerud er bachelor i statsvitenskap med 150 studiepoeng fra UiO, og forteller at han har hatt skoleeksamen i nesten alle emnene han har tatt her. Hadde han vært bachelor i historie, ville han fått mer varierte vurderingsformer. Mens det er skoleeksamen i de fire 1000-emnene i 80-gruppen i historie, har de fleste 2000-emnene hjemmeeksamen, noen av dem med muntlig i tillegg, og det obligatoriske HIS3090 er en selvvalgt semesteroppgave med veiledning. Selv om IAKHs ressursramme er trang, har vi med andre ord både variasjon og progresjon i vurderingsformene på historieprogrammet.