– Lettere å bli en middels økonom enn en middels musiker

Spør du Kalle Moene (73) hvordan han endte opp som økonomiprofessor på Norges største universitet, høres det nesten ut som om det hele skyldtes flaks – eller en lei feiltakelse. Moenes karakteristiske hvite «piggsveis» er stadig å se både i gangene på UiO og i flere av landets riksdekkende aviser, der han uttaler seg om alt fra LO-streiken til borgerlønn.

Bergensgutten hadde for mye lopper i blodet til å sitte stille på skolebenken, og dessuten hadde han helt andre planer – han skulle spille i band. Men musiker ble han altså ikke.

– Jeg var kanskje ikke så talentfull. Jeg tror i hvert fall det er lettere å leve som en middels økonom, enn en middels musiker.

Han jobbet litt i fiskeindustrien og kjørte truck, men etter tre år var han lei. Det var på en sykkeltur fra Bergen til Oslo det snudde. Moene tok turen til Blindern, og stakk hodet innom Sosialøkonomisk institutt. Der fant han matematikeren Knut Sydsæter, og – med Sydsæters veiledning – en ny retning.

– Da jeg traff ham, ble jeg helt overbevist om at økonomi var en bra ting å studere. Alle radikale på 70-tallet var veldig kritiske til alt. Og økonomi var maktspråket i samfunnet. Om du skulle kritisere samfunnet, måtte du kunne maktspråket.

Musikken og småjobbene måtte vike for økonomiboka. Bergen måtte vike for Oslo. Kalle Moene, 20, var klar for Blindern.

Woodstock-økonomen

– Dette var tidligere enn punken… Det var mer Woodstock, mer anarki.

Slik beskriver Kalle Moene det politiske klimaet på 70-tallets Blindern.

– Blindern var veldig aktivt. Det store flertall av studenter var aktive med å gå på møter, delta på demonstrasjoner. Det var sikkert en Vietnam-demonstrasjon i uken. Kanskje flere.

Ett møte husker han spesielt godt. Studentene marsjerte ned til Akers Mekaniske verksted fra Blindern klokken 7 på morgenen for å dele ut løpesedler. Da hadde de allerede holdt på i to timer – altså hadde studentene snakket politikk siden klokken fem om morgenen!

Men selv om studentene i dag ikke roper slagord og maler bannere på campus fra klokken 5, synes ikke Moene studentene har forandret seg så mye siden 70-tallet. Men en ting er han klar på:

– Jeg tror det er litt for mye eksamener i oppsplittede kurs.

Universitas’ utsendte, en HF-student med anlegg for eksamensskrekk, kvepper håpefullt til. Hører hun riktig?

– Du synes det er for mange eksamener?

– Ja, eksamener lærer en ikke å se ting i sammenheng, kommer det på kontant bergensk.

– Eksamen er veldig disiplinerende for hva du må interessere deg for, og når du hele tiden har eksamen, så har du kanskje ikke nok tid til å tenke deg om.

Moene fortsetter:

– Det er klart at mye av det ikke blir så gjennomtenkt som det ville vært hvis du hadde vært mer aktiv i et diskusjonsmiljø. Så derfor tror jeg man mister noe med at studentene alltid har eksamen, alltid har det travelt med eksamen, og at de jobber så mye ved siden av.

Kollektive pornoblader

I motsetning til dagens studenter, som gjerne jobber deltid gjennom semesteret, jobbet Moene og studievennene bare på sommeren.

– Jeg er veldig god til å hente søppel. Veldig god til å hente søppel.

Moene føk rundt Oslo på en kommunal søppelbil sommeren lang, og beskriver skiftene «litt som en treningstur». Selv om det absolutt ikke var lov, spedde han på inntekten ved å plukke pant fra søppeldunkene. Overskuddet de fant – «snausen» – ble delt likt på de som jobbet på bilen.

– Og så var det pornoblader. Masse pornoblader. I alle søppelbiler ble det plukket ut pornoblader, som lå fremme i styrehuset. Alt av verdi plukket vi ut og snausen var felleseie.

– Det var en suveren jobb, den beste jobben jeg har hatt. Da jeg ble tilbudt sommerstipend av Norges Bank takket jeg nei og holdt fast på søppelbilen.

Barnetrygd for voksne

Når dagens studenter ikke er så heldige å kunne leve på studielån og sommerjobb «på søpla» alene, har Moene svaret klart: Borgerlønn. Det går, kort forklart, ut på at alle myndige borgere i et land mottar en grunninntekt i tillegg til den lønnen de måtte motta fra eventuelle arbeidsforhold.

– Det er barnetrygd for voksne, spøker Moene, som lenge har vært en av landets mest høylytte forkjempere for løsningen.

– Mitt favorittsystem er det vi kaller for universal basic share, der en bestemt andel av inntekten i samfunnet skal deles på alle. Den kunne være så lite som 10% til å starte med, men i prinsippet kunne det økes.

Moene trekker fram barnetrygden og studielånet som eksempler på ytelser som kunne blitt forenklet: Realverdien av begge har falt kraftig fordi de blant annet ikke justeres for inflasjon.

– Andelen vil være en indeksering av nasjonalinntekten, så blir det automatisk justert med prisnivå, og du slipper å forhandle det hele tiden. Hvis du får til bedre ordninger i samfunnet, så får du en gevinst av dette som en del av samfunnsbonusen.

At det kunne gitt nytt liv til studentaktiviteter og -aktivisme, er Moene ikke i tvil om.

Startkapital

Det er ikke bare «snausen» Moene mener burde deles søskenlig. Å innføre en høy arveavgift og fordele gevinsten på landets 18-åringer som et stipend, en likt fordelt startkapital, er blant de kontroversielle forslagene den rebelske professoren har fremmet.

– Det synes jeg er en kjempegod idé. Da bryter det noe av den forbindelsen med at foreldrenes inntekt betyr veldig mye for dine egne muligheter. En skikkelig arvegift, og så får du en god start for unge folk som kan komme seg inn på boligmarkedet.

– Er det noen ulemper med et slikt system?

– En fristelse er å bruke det fort opp...

Moene tenker seg om et øyeblikk, og smiler lurt.

– Men når man blir voksen så håper man jo at man må stole på folk. Man kan aldri lage et samfunn der man kan beskytte alle fra å gjøre tabber. Og hvis man gjorde det – så ville det bli et ganske jævlig samfunn. Det hadde blitt som Animal Farm.