Universitas anmelder singler

Musikkscenen i Oslo flyter ikke akkurat over av god gammeldags pønkrock, men bandet Hudkreft har de siste årene bevist at pønken likevel ikke er død helt ennå. Med «Salamander» serverer de en beinhard kraftsalve av en låt: Fra første takt høres en trommebeat som er den mest egna for intens headbanging denne anmelderen har hørt i norsk musikk på lenge. Vokalist Leah Røkke har akkurat riktig dose sinne og opprør i stemmen, og kombinasjonen av det, det voldsomme tempoet, en drivende gitar og pumpende bass gir denne låta meg lyst til å gjøre opprør mot både staten og kapitalen. Mixinga, som gjør at teksten knapt høres over den hardt forvrengte gitaren, vekker også assosiasjoner til garasjepønken fra 90-tallet. Er du klar for å bli musikalsk sparka i trynet? Skru volumet opp og risiker å få kronisk tinnitus, for denne låta smeller! Lanseres 3. mars

- Harald Nordbø

Plingplong-tangenter, en sløy og groovy beat, dempet bass, soul-koring og en melankolsk tekst om barndommens vanskeligheter. Denne eklektiske musikalske blandinga lukter som en mer upbeat versjon av sein Radiohead, hvis Radiohead prøvde seg på feelgoodmusikk med gudbrandsdalsdialekt. Dette er en låt i den ofte neglisjerte sjangeren «låter man vugger fram og tilbake til på t-banen». Vokalen er stødig og komplementerer godt laidback, eksperimentell backing, som er preget av lekne harmonier. Teksten, derimot, kommer litt i bakgrunnen av det dominerende lydbildet, men er sjeldent poetisk for sjangeren – som kanskje ikke er overraskende fra et band som tidligere har beskrevet seg selv som «Norges mest introverte band». I alle tilfelle er dette en låt som gir meg inntrykk av at vi vil høre mer fra denne introverte gjengen framover.

- Harald Nordbø

Det at musikk sklir inn ørene er vanligvis ikke en hedersbetegnelse. Slikt sier man om Kygo, post-2015 Coldplay, og annet som er så motstandsløst at det er ubehagelig å høre på. Forskjellen mellom disse og Klossmajor er at Klossmajor er langt smartere og mer karismatiske – noe de evner å oversette til svært lyttevennlig, men glitrende god indiepop.

Diamanter er siste singel før trioen slipper nytt album 17. mars. Låta har et catchy åpningsriff à la Crystal Fighters, polyfoniske synthesizere som veksler mellom bredpenslede anslag og rundkantet staccato, samt den karakteristiske og nydelig trestemte vokalen som kan gjøre enhver mo i knærne, uavhengig av kjønn og legning. Teksten, om vansker med det å åpne seg for en annen, er passe komplisert, og leveres med en forunderlig fengende synkope som gjør at man gjentar linjene i hodet i etterkant.

Ikke nyskapende indiepop, men stilsikkert, smart og så sjarmerende at det er til å dø av. Er det noe 2023 trenger mer av, er det Klossmajor.

- Peder Nyeggen