Etterlyser rasisme-plakett

Flere historikere tar til orde for en plakett om påstått rasisme fra Eilert Sundt på bygget som er oppkalt etter ham ved Universitetet i Oslo. Historikerne peker på den harde assimileringspolitikken som ble ført mot romanifolket. Ifølge dem ble politikken begrunnet i Sundts arbeid.

– Jeg visste ikke dette, men hadde det vært en plakett hadde jeg vært mer opplyst, sier sosiologistudent Rakel Evensen (21) på Trygve kaffebar på Eilert Sundts hus.

Blant dem som går hardest ut er historiker og LO-rådgiver Jonas Bals. Han mener ikke at alle historiske skikkelser med rasistiske holdninger skal ha plaketter, men legger vekt på hvor prominent plass de inntar i offentligheten. I dette tilfellet, hvor Sundt har fått et helt bygg på universitetet opp- kalt etter seg, er det viktig med et minimum av kritisk omtale, mener Bals.

– Storsamfunnets behandling av romanifolket er et av de mørkeste kapitlene i vår nyere historie, som vi må ta ansvar for å fortelle.

Sundts skriverier var ikke bare en passiv refleksjon av samtida han levde i. Der andre søkte forståelse for denne minoriteten, dro Sundt i en retning for å undertrykke dem.

Undertrykkende politikk

Eilert Sundt (1817–1875) var både teolog og samfunnsviter. Han regnes av mange som den første samfunnsviteren i Norge. Assimileringspolitikken som ble ført mot romanifolket på 1800-tallet var preget av en oppfatning av disse folkegruppene som mindreverdige. Blant annet skildrer Sundts skriftlige arbeid hvordan de ikke hadde et godt liv, at de måtte oppdras og siviliseres.

– Hele livsformen ble forklart som mindreverdig og uønsket. Dette førte til et av de groveste og mest langvarige over- trampene som en minoritet er blitt utsatt for i Norge – med unntak av det nazistene gjorde mot jødene våre, forklarer Bals.

Startskuddet for debatten om Sundt kom i forbindelse med avisa Klassekampens arbeid med å utarbeide venstresidens kanon: En jury skal komme fram til 100 verk som har formet venstresidens politikk og ideer. Da litteraturkritiker Espen Stueland nominerte et av Sundts verk, gikk sinnene i kok.

Eilert Sundts hus er en del av Det samfunnsvitenskapelige fakultetet ved UiO. Anne Julie Sembs er dekan ved fakultetet. I forrige uke uttalte hun til Khrono at det er viktigere å lese Sundt enn å sette opp en plakett. I tillegg er hun motstander av å forkaste historisk arbeid fordi verden ser annerledes ut i dag. I en e-post til Universitas utdyper hun:

«Det er ikke overraskende at arbeider som ble skrevet for 170 år siden inneholder perspektiver og formuleringer som vi i dag ikke oppfatter som akseptable.»

Bals avviser derimot at Sundt skal forkastes. Tvert imot mener han at tekster som bidro til en rasistisk og undertrykkende politikk overfor en norsk minoritet, burde leses, men at dette ikke står i motsetning til en plakett.

Ser til Tyskland

Bals er opptatt av en nyansert historiefortelling, og at personer som vanligvis blir ensidig hyllet, også kan få kritikk. I boka hans «Våre kamper mot rasisme og fascisme 1865–1940», beskriver han hvordan svært mye av rasismen på den tiden ikke kom fra folkedypet, men fra akademia.

Bals oppfordrer til inspirasjon fra tyskerne og deres konsept om minnekultur. Han mener de har ansvarliggjort seg selv ved å videreformidle sannheten. Det samme ansvaret etterlyser han fra univeristetshold.

– Mange av dem som målte skaller og lagde sinnrike rasehierarkier, var jo vitenskapsmenn. En utdanningsinstitusjon som UiO burde ta på seg ansvaret for deler av dette opplysningsarbeidet, sier Bals.

Ukjent for studentene

Dekan Semb tror noen studenter trolig har et forhold til hvem Eilert Sundt var, andre ikke. Likevel håper hun at studentene som bruker bygget selv tar ansvar og leser Sundt. Hun sier at fakultetet ikke har tatt stilling til spørsmålet om en eventuell plakett.

Tilbake på Eilert Sundt hus er historien ukjent. Likevel mener studentene at saken er viktig.

– Å vie et bygg til han bærer jo med seg heder og ære, og da burde man også ta ansvar for å fortelle historien, sier sosiologistudent Evensen.