Du har ingen rett på drømmestudiet

Nok et skoleår er i gang. Om du er en av de titusener av nye studenter i år: La meg ønske deg velkommen! Du har valgt en veldig god by å studere i, og sikkert et interessant og viktig studieprogram.

For det var her du hadde lyst å ende opp, ikke sant? Drømmestudiet i drømmebyen? Jeg håper og tror i hvert fall det. Rundt 60 prosent av de nye studentene er nemlig i den heldige gruppen som fikk tilbud om studieplass på førstevalget sitt. Ikke siden 2005 har en så stor andel nye studenter kommet inn på førstevalget.

Men kanskje måtte du ta til takke med plan B eller, Gud forby, plan C eller D. Kanskje er du utrøstelig der du vandrer rundt på et kaldt campus og et gjennomsnittlig studieprogram – din hverdag de neste tre årene. Det var jo ikke her du skulle ende opp?

Det finnes heldigvis trøst, om enn en litt mager en. For det første får du sympati fra så å si et unisont politisk Norge. Fra partipolitikerne til interesseorganisasjonene – «alle» er de enige om at systemet er fryktelig galt og at noe må gjøres. I tillegg skal et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg allerede i desember presentere sitt forslag til ny opptaksmodell. Selv om utvalget har uttalt at karaktersnitt bør fortsette å være hovedveien inn i studielivet, er det tydelig at de planlegger å foreskrive andre tiltak.

Men hvordan kan det egentlig ha seg at dagens modell «ikke fungerer», når tallene viser at det er flere og flere som får plass på førstevalget sitt? Før en diskusjon om en ny opptaksmodell begynner er det verdt å spørre hva det er som faktisk utløser det voldsomme sinnet mot dagens situasjon.

Det er jo ikke færre som får plass på medisin eller odontologi nå enn før. Det er heller ikke slik at de overordnede kravene til å komme inn på psykologi eller juss er endret. Det er de høye poenggrensene – eller karaktersnittene som kreves – som gjør folk arge, ikke systemet i seg selv. Det går nemlig inflasjon i poenggrensene til de mest populære studiene. Karaktergrensene går oppover for hvert semester som går. Konkurransen blir tøffere år for år. Men det kan ingen opptaksmodell i verden endre på.

Det finnes kun to forhold som kan stoppe inflasjonen, og stabilisere poenggrensene: Flere studieplasser eller færre studenter – et klassisk tilbud/etterspørsel-problem. En ny opptaksmodell vil alene aldri kunne gjøre konkurransen mindre tøff, den vil kun endre dens premisser. Når problemet er inflasjon hjelper det ikke å bytte valuta.

Alt i alt har dagens ordning med karaktersnitt mye godt for seg (hilsen en som var 0,1 poeng fra å komme inn på drømmestudiet). Karakterer er et godt og – ikke minst – forutsigbart mål på kunnskap, evne til innsats og egnethet for studielivet. Det er ikke noe problem å kreve at en student skal ha god kunnskap i elementære fag som for eksempel matematikk, historie, norsk, engelsk og samfunnsfag. Det er fint at de som ønsker å gå de mest krevende akademiske retningene har et minimum av solid kunnskap på tvers av fag.

Dagens opptakssystem har sine bakdeler, men vent til du ser bakdelene til de alternative forslagene, som opptaksprøve, intervju, motivasjonsbrev og anbefalingsbrev. Selvfølgelig kan det virke urettferdig at en firer i religion gjør at du aldri får holde i en skalpell, eller at en treer i gym gjør at du aldri får slå dommerklubben i bordet. Men hvorfor skal noen som har lagt ned mer innsats og vært mer målrettet enn deg vike fordi du vil sikre plassen med et anbefalingsbrev fra den anerkjente læreren du har smisket med i tre år? Og etter hvilke kriterier skal motivasjonsbrev fra over 1700 søkere til jussen ved UiO rangeres – hvordan skal en 18-åring vite det? I hvilken verden er det mer rettferdig?

For ikke å snakke om alle ressursene diverse alternative opptaksmodeller vil kreve. Skal alle håpefulle nye studenter fly rundt i landet for å delta på opptaksprøver – midt i eksamenstid og russetid? Skal opptaksprøvene tas hjemme – hvordan forhindrer man juks? Hvem skal intervjue de nesten 1000 søkerne til medisin ved UiO? Hvordan skal det gå med de allerede overarbeidede videregående-lærerne som må bruke tiden sin på å skrive anbefalingsbrev?

Dagens modell signaliserer at det ikke er en menneskerett å studere – man må være målrettet og dyktig. Kanskje det bør være sånn, kanskje ikke. Det er helt _fair_ å mene at det er urettferdig og vanskelig å komme inn på enkelte studier. Men løsningen er ikke å legge om opptaksmodellen alene – det vil ikke rette opp noen urettferdigheter.

Stadig flere, stadig flinkere ungdommer krangler om det stadig stillestående antallet studieplasser. Det er ingen grunn til å vente at en ny modell fra Regjeringens opptaksutvalg kommer til å løse dette store problemet.

Den eneste langsiktige løsningen på karakterinflasjonen er såre enkel: Lag flere studieplasser eller be færre ungdommer studere. Så lenge like mange vil studere og så lenge like mange er like flinke som nå, er det bare å jobbe hardere eller innse at verden er urettferdig og at drømmestudiet ikke er for deg.