Kunsten å sjonglere sykkel og studier

Etter å ha reist rundt i Trøndelag og tatt 26 eksamener som privatist sammen med en kompis, var Erlend Loe omsider klar for å ta fatt på studielivet. Rett før dette hadde han kommet tilbake fra et utvekslingsopphold i Frankrike, og for ham kom det ikke på tale å gå om igjen med yngre medelever. Unge Loe var målbevisst og hadde ingen tid å miste.

– Jeg visste hvem jeg var, ja, sier han.

Allerede før han ble student hadde han troppet opp og snakket seg til en jobb som bokanmelder i lokalavisa. I tillegg bestemte han seg for at han alltid skulle sykle uansett vær og vind.

– Jeg var en litt utålmodig type. Jeg slo meg ikke til ro med bare én ting, forklarer han.

Studietiden skulle vise seg å innebære mye forflytting. Først til Risør, hvor han jobbet som sivilarbeider. Samtidig som dette var han var oppmeldt til eksamener i folkeminnevitenskap ved Universitetet i Oslo. For å komme seg til forelesningene måtte han ta toget hele veien inn til byen.

Cocky anmelderi

Deretter var det hjembyen som kalte. Dragvoll og litteraturvitenskapen sto for tur. Her var han journalist i studentavisa Under Dusken og var stadig å se på Samfundets lørdagsmøter. Fra tiden i studentavisa står et minne spesielt sterkt. Halvveis på slump fikk han i oppgave å anmelde en klassisk konsert.

– Da var jeg sikkert litt cocky. Og barnslig. Jeg har ikke lest den siden jeg skrev den, men den var helt sikkert ironisk og ufortjent.

Rollen som overmodig anmelder har han i senere tid tatt sterk avstand fra. Men den han var, hang fortsatt igjen, og i boka Vareopptelling har han latt en fiktiv Universitas-anmelder få gjennomgå for sin krasse anmeldelse av hovedpersonens diktsamling.

– Var det en karikatur av noe du opplevde rundt deg på den tiden?

– Jeg brukte nok litt min egen følelse av å ha gjort noe jeg ikke burde ha gjort.

Kaos og forvirring

Tiden i Trondheim innebar også et opphold ved Kunstakademiet. Samtidig gikk studiene ved NTNU over i filmvitenskap. Han var likevel bevisst over at han ikke var kommet dit han skulle. 

– Jeg skjønte etter hvert at jeg ikke skulle bli kunstner. 

Søknader ble sendt til både journalisthøyskolen i Oslo og en filmskole i København. Å velge det ene over det andre var ikke enkelt. Nå ser han tilbake på tiden som student som kaotisk og forvirrende.

– Jeg synes den tiden mellom 20-25 år var den mest kaotiske tiden i hodet. Det var så ubarmhjertig. Hvis jeg åpnet en dør, lukket jeg samtidig en annen.

Skal vi tro forfatteren valgte han riktig dør. Filmskolen i København ble endestoppet i studentkarrieren. Innen den tid hadde han også utgitt sin første roman.

– Etter at jeg begynte på filmskolen roet det seg. Da skjønte jeg at jeg antakelig kom til å få til noe av det jeg hadde lyst til å få til.

– Du så sikkert mye film på den tiden. Var det noe du så som gjorde ekstra sterkt inntrykk på deg?

– Jeg husker særlig Jim Jarmusch. Jeg ble veldig inspirert av den typen lekenhet som jeg så i hans filmer.

Ingen nattugle

Studiemiljøet på filmskolen var fullt av kreative hoder som snakket om filmskaping og forfatterdrømmer. Loe så vekk fra snakkingen, og gikk heller rett til verks.

– Jeg husker at jeg tenkte at det var mye snakk om å gjøre ting. Den snakkinga frustrerte meg. Så jeg begynte å prøve på skrivingen ganske tidlig.

Det krevde prioriteringer av både tid og rom, forteller Loe.

– Jeg var ikke den villeste feststudenten. Det som foregår sent på natta har jeg aldri vært interessert i. Da er jeg heller hjemme og sover, leser eller skriver. Så jeg har nok hatt en tendens til, ikke å isolere meg, men å sørge for at jeg får tid for meg selv.

– Hva var din største budsjettpost som student?

– Jeg var ikke veldig dyr i drift. Jeg var nervøs for å få for høyt studielån. Så jeg var bestemt på at i den grad det var mulig, skulle jeg ha så lite som mulig.

En Casio-skrivemaskin og en brukt stasjonær Mac var likevel nødvendige kjøp for forfatterspiren.

Ordner seg til slutt

Studietiden er tilbakelagt for en god stund siden, men det er fortsatt én følelse han husker spesielt godt og stadig tar seg selv i å savne. Automatikken i det å gå på forelesning og få en daglig dose informasjon innenfor studieretningen er ikke lenger hverdagskost.

– Det å bare kunne møte opp et sted og la noen smarte folk fortelle deg noe, det savner man resten av livet. Det er en følelse av at en hel verden åpner seg, som er ubetalelig. Den er verdt alt.

Hadde tiden strukket til er han klar på at han hadde fortsatt å oppsøke forelesninger.

– Jeg drømmer om at jeg skal føle at jeg har tid til å gå inn på tilfeldige forelesninger på Blindern. Da hadde jeg kanskje gått inn på historiske ting og kanskje noe språk.

– Kunne du tenke deg å være student igjen?

– Absolutt. Studietiden er på en måte den kuleste tiden i livet. Og så er man samtidig hektisk og skjønner ikke helt hvem man er og hvor man skal. Jeg klarte ikke helt å skjønne hvilken gave det var. Så havna jeg der jeg havna og ble fornøyd med det og ville nok ikke ha hatt det noe særlig annerledes.

– Hvis du skulle ha gitt et råd til dagens studenter, hva ville det ha vært?

– At de ikke må føle at de har det så travelt. Jeg legger merke til at noen studenter rundt med føler at de må gjennom et løp, hvor de må ta de riktige valgene. Man må prøve å finne en slags ro. Livet er ganske langt, så det ordner seg til slutt.

– Hva med til de som studerer kreative fag?

– Det blir litt sånn Disney-råd...Follow your heart. Det tar tid å bli trygg på hvem man er. Hvilken type kreativitet man har, og hva man kan bruke den til. Hold deg nysgjerrig. Se mye, les mye. Orienter deg bredere enn bare innenfor ditt eget felt. Alt kan og vil komme til nytte før eller siden.