Edle dråper

Bandet Dråpe har en interessant historie. Først gjorde de seg bemerket som “Ukas Urørt” i 2010, før de påfølgende år slapp en EP som ga dem merkelappen “lovende band”. I 2013 slapp de deretter sitt debutalbum og opplevde relativ stor suksess, med spillejobber på både Øya og Roskilde. I 2015 slapp de nok et album. Så ble det stille.

EP-en som bærer det interessevekkende navnet Omnitone er dermed bandets første utgivelse på 8 år. Og Omnitone – et tilsynelatende oppdiktet ord, satt sammen av “Omni”, som betyr altomfattende, og tone – viser seg å være et svært treffende navn på plata. For Dråpe leverer musikk som er både drømmende og interessant, men kanskje mest av alt stor.

Lydbildet er fullt av romklang og preges av melodisk gitarstøy, ispedd sporadiske keyboard-noter – samt en rekke andre lyder og klanger jeg sliter med å koble til et bestemt instrument.

Sjangermessig er det vanskelig å plassere, det hele befinner seg i et skjæringspunkt mellom shoegaze, post-punk, elektronika og mer klassisk psykedelisk rock. Støyfullt, men aldri skarpt, og alltid med en gjennomsyrende dose ømhet: lytteropplevelsen kan best beskrives som å svømme rundt i en sjø av drømmer.

Underveis i lyttingen dras tankene dras mot band som Dungen, Melodys Echo Chamber, Beach House og My Bloody Valentine, for å nevne noen.

Men uavhengig av hvor man plasserer det sjangermessig er det en ting som er klart: Dråpe vet hva de driver med. For Omnitone er nemlig, ihvertfall tidvis, rett og slett skikkelig bra. Helt fra åpningssporet, en 45 sekunder lang ouverture av sildrende keyboard-toner, har lytteren inntrykk av å befinne seg i en transcendent, drømmeinnbundet verden. Musikk for dagdrømmeren, med andre ord.

Spesielt «In too deep» må trekkes frem. Her er tempo litt raskere enn på platas øvrige låter, men sangen oppleves ikke som noe mindre svevende av den grunn. Omtrent halvveis ut i sangen tar låta i tillegg sats, og skrider ut i et mellomparti som mest av alt høres ut som et skjørt lite stykke legemliggjort underbevissthet. En jævlig bra låt!

Noe av det mest imponerende med Omnitone er hvor gjennomgående velkomponert det hele høres ut. Et utall instrumenter, klanger, noen ganger bare lyder, sømløst sydd sammen til en enhetlig melodisk masse. Spesielt bruken av romklang er vellykket. Produksjonen er i det hele tatt upåklagelig, og sluttproduktet gir inntrykk av å være skikkelig gjennomarbeidet. Kanskje det er derfor det har tatt Dråpe 8 år å få gitt det ut?

Det finnes selvsagt ting å sette fingeren på. Ikke alle låtene er like interessante, spesielt «Brad Pitt» blir kjedelig i lengden. Kanskje blir det også en smule for gjentagende?

Men uavhengig av forbedringspunktene er Omnitone uansett en suksess. For å si det litt svulstig: Det er ikke hver dag norsk musikkbransje leverer lyd som i så stor grad tar hensyn følelsesapparatets sartere bestanddeler. Og da er vel en hyllest bare på sin plass da!