Viktig tematikk trampet ned av klein dialog

I den nye NRK-serien Vi lover et helvete møter vi den skarpe jusstudenten, miljøaktivisten og reinsamen Elin (Aili Kristine Eira) og den fartsglade klimaskeptikeren Daniel (Sigurd Kornelius Lakseide).

I løpet av seks episoder følger vi et bredt spekter av ulike karakterer og figurer, samt en rekke ulike lokasjoner utover episodene, hvor natur og hjemmekoselige stuer spiller en sentral rolle.

Serien byr på en rekke godbiter i form av lekre bilder, norsk natur på sitt beste og det feteste nordnorsk musikk har å tilby. Vi hører alt fra Röyksopp til Sirkus Eliassen og Sondre Justad.

Hele serien kan oppleves som en hyllest til alt det langt oppi nord, når vi ser bilder av rein på vidda og små Widerøe-fly lette i tåken. Rebecca Wirkola Kjellmann, regissøren og manusforfatteren, er selv fra Alta.

Det er kjent at dialog i ungt drama virkelig er en kunst filmskaperne må mestre for at resultatet skal bli bra. Dessverre var det ikke akkurat et kunstverk av en dialog som møtte oss da Elin og Daniel først fant tonen.

Til tider var det direkte vondt å høre på den litt keitete, småkleine dialogen. Selv måtte jeg sette episoden på pause og le litt da Daniel spurte Elin om de skulle «onse».

Litt senere i episoden spurte Daniel om Elin hadde «en sånn skrulledulle-tiss». Resultatet av disse kleine dialogene blir da at mesteparten av samtalene vi fikk være en del av, ble lite troverdige.

Likevel er det en slags sjarm ved denne naiviteten, hvor det på en side virker ektefølt, samtidig som samtlige replikker virker veldig «skrevet». Til slutt blir det bare kleint.

Vi får ganske tidlig i serien være vitne til et nært og fint fanget møte mellom Daniel og hans syke mor. Serien er innom en rekke viktige temaer. Det handler om psykisk helse, identitet, klima, sex og kontroversielle meninger.

Det blir veldig åpenbart ganske fort at det skal legges opp til en debatt rundt disse brennheite samfunnsdebattene. Idet Daniel bryter ut: «Du er i et woke-fengsel», skulle man nesten tro at serien var sponset av Subjekt.

Hovedpersonene havner i konflikt med seg selv når de fortsetter å tenke på hverandre, selv etter at de oppdager hverandres motstridende politiske holdninger. Det blir en slags moderne kjærlighetshistorie når de to blir holdt tilbake fra hverandre på grunn av familiesituasjoner, levebrød og framtidsvisjoner.

Blant annet føler Elin på et ansvar overfor familiens reindrift, som risikerer å bli ødelagt av gruvedrift, mens Daniel gladelig takker ja til jobb der.

Tematikken i Vi lover et helvete treffer tidsånden som en pil i midten av dartboardet. Det viktige budskapet serien tar for seg om radikalisering av unge, er et tema vi sjeldent har sett på så nært hold.

Serien peker også på den evige distriktsdebatten i Norge rundt hvem det er som eier og skal få forvalte naturen. Det er derfor synd at de viktige temaene og debattene som blir tatt opp i serien gjentatte ganger blir overkjørt av lite troverdige stjålne blikk, og dialog som nesten virker som om den har blitt tatt ut av kontekst.

Skuespillerne skal likevel ha ros for sine prestasjoner. På mange måter kan man si at de nesten var for gode for manuset. Alt i alt var det viktig tematikk, og et flott budskap vi fulgte gjennom seks episoder. Dessverre svant det til dels hen på grunn av et dårlig skrevet manus.