Norge + EU = sant?

Det amerikanske valget satt en støkker i det ganske Europa, et Europa som allerede er påvirket av kriser som Russlands invasjon av Ukraina de seneste årene. Credoet er dette: Europa må klare seg mer på egenhånd, Europa må ta vare på seg selv. Spørsmålet Norge bør stille seg er derfor hvordan vi skal forholde oss til et EU som muligens akselererer det overnasjonale samarbeidet i den nye trumpske æraen.

Statsminister Jonas Gahr Støre påstår at USA trenger Europa og at ingenting nevneverdig endrer seg i det euroatlantiske samarbeidet i Nato. Men er dette riktig? Donald Trump sådde tvil om Nato i forrige periode, og visepresidentkandidat JD Vance uttaler at USA kan true med å trekke støtte til Nato hvis EU skulle finne på reguleringer som rammer Trumps støttespillere. Skal Europa fortsette å belage seg på en bøllete og uforutsigbar storebror?

President Emmanuel Macron kaller valget av Trump for et avgjørende øyeblikk i Europas historie. Når USA søker seg i retning av «Amerika først», må også Europa gjøre det samme. Italias statsminister, Giorgia Meloni, uttrykker tilsvarende når hun sier «spør ikke hva amerikanerne kan gjøre for Europa; spør hva Europa kan gjøre for seg selv.» Kommisjonspresident Ursula von der Leyen fremsetter at konkurranseevne og samarbeid på sikkerhets- og forsvarspolitikk vil være i forsetet i Kommisjonens politiske prioriteringer i kommende femårsperiode. Fra Budapest-møtet forrige uke snakkes det om investeringsunion og industrialisert fornyelse. Oppå dette igjen skal EU bli best på forskning og utdanning. Sitatene og målene er uttrykk for dypere og mer komplekst EU-samarbeid. Det er ikke gitt at EØS er nok for at Norge kan bli med på nye prosjekter som presses frem.

Men om Europas fremtid er i Europas hender, er det usikkert hva dette betyr. Diskusjonen i EU går som alltid: skal europeerne se seg som europeere, og dermed gjøre det som er best for Europa, eller er man bare tyskere, nederlendere, grekere og portugisere? Svaret på spørsmålet vil prege hvilke instrumenter og virkemidler man ønsker å ta i bruk. For Norges del er det viktig å stille det samme spørsmål, for svaret EU ender på vil ha betydning for hvordan Norges relasjon til et mer samlet EU vil se ut. Eksterne kriser, som Russlands invasjon og valget av Donald Trump i USA, vil kunne fungere, og har fungert, samlende for EU. 

EU ser nå seg selv stadig mer som en enhetlig aktør som må ivareta egne interesser. Disse sammenfaller ikke alltid med stormaktene i verden. Man må derfor styrke egne forutsetninger for å lykkes i en tid der internasjonal økonomi karakteriseres av mindre frihandel og mer proteksjonisme. EU må, enkelt sagt, ta mer plass. 

Svarene fra Draghi-rapporten, fra tidligere europeisk sentralbanksjef og -italienske statsminister Mario Draghi, er mer overnasjonalitet og et fordypet indre marked. Draghi-rapporten foreslår blant annet at EU-budsjettet må utvides markant, at man sammen må utvikle finansielle instrumenter og bruke større EU-ressurser mer effektivt. Mer EU for å møte Europas utfordringer. Norges interesse i et slikt nytt landskap er ikke å håpe å være et påheng i nye integrative EU-prosjekter gjennom EØS og andre samarbeidsavtaler, men garantert deltagelse når EU går samlet frem. 

Den norske utenrikspolitiske elite snakker på inn- og utpust om «Norges interesser». Når premissene er; 1) verden forandrer seg; 2) EU må søke dypere samarbeid på stadig flere områder; og 3) USA blir en mer uforutsigbar alliert å regnes, må Norge ta konsekvensene: Vi må vurdere et EU-medlemskap på nytt. Et forandret landskap på 90-tallet presset frem en medlemskapsdebatt. Når verden nå åpner et nytt kapittel i sin historie, bør statsminister Støre ta ansvar og geleide det norske samfunn i et spor der EU-medlemskap basert på nye premisser kan diskuteres. Visse ting er viktigere enn husfred. Verden beveger seg, Europa endrer seg, og Norge må henge med.

For ordens skyld: Magnus Grundstad er medlem av Europeiske studenter