Nationaltheatret på heroin

Nedtagget og utslitt venter Økernsenteret på at publikum skal ta plass på parkbenker, lenestoler, barkrakker og sofaer. Med en gang man entrer det nedlagte kjøpesenteret omfavnes publikum av Pelle og Proffens verden, og vi introduseres til Oslos bakside, med barnepornografi og heroinbruk. Nationaltheatrets Døden på Oslo S er en hyllest til ungdommen, utskuddene og de som ikke vil reddes. «Fakk idrett, fakk utdanning, og fakk omsorg!»

Skildringen av Lena og Pelles kjærlighetshistorie er velkjent fra før, enten gjennom boken av Ingvar Ambjørnsen fra 1988 eller filmatiseringen fra 1991. Karakterene har blitt ikoniske figurer i norsk populærkultur, men allikevel klarer Nationaltheatrets skuespillere å bringe frem nye trekk i dette stykket. Spesielt mestrer Flo Fagerli dette som Lena. Den mest berømte av de tre hovedpersonene får en ny frisk pust i hennes tolkning. Like sterk som hun er sårbar, gjør Fagerli rollen til sin egen. Lenas usikkerhet bringes frem, og ensomheten får plass på scenen, selv når hun er i armene til Pelle.

De andre utskuddene er også med på å stjele showet. Maria Kristine Hildonen fanger all oppmerksomhet når hun i rollen som rusmisbrukeren Nina representerer de som står utenfor og ikke vil reddes. Selv når Nina tar forferdelige valg, er Hildonen så overbevisende at publikum får full forståelse og sympati med henne. Filla, spilt av Rafid Arslan Islam, skinner også sterkt. Han er lett og fri i den ellers tunge tematikken, og Islam er et lyspunkt i ellers mørke øyeblikk.

Den mest originale vrien er at historien er omgjort til en musikal. Enkelte ganger fungerer dette ekstremt godt, andre ganger kan dette settes spørsmålstegn ved. Alle sangene, skrevet til forestillingen av Frank Hammersland og Axel Hellstenius, er med på å skape det tidsbildet de ønsker å vise frem. Spesielt når stykket glir inn i en konsertopplevelse, er musikalsjangeren et perfekt valg. Dessverre er alle sangene til Pelle lagt til et toneleie som ikke går overens med skuespiller Filip Bargee Rambergs stemme. Dette er særlig skuffende da han ellers er en god artist. Det er lov å håpe at Ramberg bare hadde en dårlig dag på jobben. Den emosjonelle sangen «Lena» høres iallefall langt bedre ut på Spotify enn den gjorde da Universitas satt i salen.

Skuespillet foregår konstant i bakgrunnen, eller rettere sagt: blant publikum. Om du tilfeldigvis snur deg rundt i en scene, ser du plutselig Lena rappe bukser. Eller kanskje setter Proffen seg ved siden av deg for å lese litt før hans neste scene begynner. Dette gjør at stykket ikke bare består av noen få interaksjoner mellom skuespillere på en scene, men heller en hel verden som utspiller seg samtidig rundt deg. Heldigvis er det intet å frykte for publikum – selv i de få interaktive øyeblikkene må man aldri bidra med mer enn en lighter.

Å kalle Døden på Oslo S et teaterstykke føles ikke helt riktig, for det er så mye mer. Det er en konsert, en følelse og hele Oslo inn i et rom. Det er en tidsmaskin som tar publikum med tilbake i tid. Opplevelsen er altoppslukende uten å være overveldende. Det er aldri rotete eller forstyrrende, men heller nært, sårt og ekte. Som publikummer kjenner man følelsene nesten like sterkt som karakterene på scenen. Her er noen tips til de som lar seg overtale til å dra selv: vær klar til fest, ta med en lighter, og vær enten ung i alder eller ung til sinns!