Grenseløst håndverk

På toppen av den gruslagte trappen til Munchs gamle atelier, venter den nokså sagnomsuste samtidskunstneren Morten Viskum. Det er en kald januardag og hagen er dekket av is, men Viskum har på sin faste uniform: lang, hvit laboratoriefrakk og plasthansker. 

Viskum tar oss begeistret i hendene når vi når frem. Universitas har intervjuet ham før, men det var nok før denne journalistens levetid, forteller han og leder oss inn i et stort, hvitt rom. Langs den ene veggen står et langbord der han maler et bilde hver dag – med bind for øynene. På bordet i midten av rommet, har han en metallboks med et av hans mest brukte maleinstrumenter – en død menneskehånd. 

Post-mortalisme

– Kunstnere har til alle tider vært opptatt anatomi, og derfor oppsøkt døde personer og legemer, forklarer Viskum. 

Denne kroppslige interessen, deler han med den tidligere eieren av atelieret. På veggen bak oss, har Viskum hengt opp et Munch-maleri av to menn og et obduksjonsbord, som han kjøpte på auksjon for mange år siden. 

– Da jeg skaffet meg min første døde hånd i 1997, var jeg den første i verdenshistorien som vendte den anatomiske tradisjonen på hodet. Da var det hånden som tegnet og malte, og ikke lenger kunstneren som tegnet og malte den. 

Prosjektene med de døde hendene er blant Viskums mest omtalte, og noe han fremdeles jobber med nesten daglig. Viskum mener det dreier seg om å viderebringe eldre kunstneriske idéer og tradisjoner, med en mer radikal tilnærming. Metodene forsvarer han blant annet med sin «fundamentale uenighet» i at kunst er ment til å behage. 

Men akkurat hva den døde hånden skal symbolisere, er opp til øyet som ser. Da vi ber ham utbrodere, ser han i stedet utfordrende på oss: 

– Jeg har min tolkning av hva den betydningen er, men den er bare min. Det som er interessant, er hva den er for dere. 

Viskum reiser seg og henter et stort svart lerret dekket av streker i rødlige farger, malt med «Hånden som aldri sluttet å male». Han setter det ned ved siden av oss mens han gransker reaksjonen vår. 

– Så, hva tenker dere at det symboliserer? 

Råtten 

Viskum legger bena i kors, med de tjukke brillerammene hvilende langt nede på neseryggen. Mobilen som ligger på bordet, lyser opp et bakgrunnsbilde av både barn og barnebarn. Hadde det ikke vært for den lange laboratoriefrakken, hadde det vært vanskelig å se for seg at det var den beryktede kunstneren vi snakket med. For det var ikke alltid gitt at Viskum skulle bli kunstner. 

Før han begynte på Kunstakademiet, utdannet Viskum seg til å bli veterinær. Riktignok ble det aldri noen karriere som dyrlege, men utdanningen skulle likevel vise seg å bli nyttig. Viskum viser oss bilder unge kunstneren satte ut rottefostre på olivenglass i 20 norske matbutikker. Stuntet fikk en voldsom oppmerksomhet, noe Viskum mener avslørte en dobbeltmoral. 

– I de samme butikkene som jeg stilte ut rottefostre på glass, finner du for eksempel sardiner på boks, uten at noen reagerer på det, forteller han. 

Den morbide rotteestetikken har han fortsatt med, blant annet ved fotoserien «Kjærlighet fra Gud», der han avbildet korsfestede rottelik, og utstillingen «Jeg håper dere ikke døde forgjeves», hvor han stilte ut over 2000 rottefostre på formalin. 

– Jeg var utrolig fascinert av dyr på formalin i biologisalen på veterinærhøyskolen. Inspirasjonen min kan sies å være en blanding av det, og bestemors kjeller full av plommer og pærer på glass. 

For veterinærutdanningen forsterket kun en dyreinteresse som allerede lå og murret. 

– I sjette klasse pleide jeg og kompisen min å ringmerke fugler. Vi dro til et fuglereservat, satte opp et nett, også ringmerket vi dem før skoledagen begynte. Du kan tenke deg hva de andre elevene tenkte, sier Viskum og ler. 

Rottefascinasjonen har muligens også gått i arv. 

– Da sønnen min var liten, utbrøt han en gang: «Se der løper det kunst!» da en rotte pilte over veien, forteller Viskum stolt. 

Mordet på Adamstuen

Hvert år drar Viskum på en bursdagstur til Paris for å lage en voksfigur av en kjent person – med sin egen kropp som prototype. Tidligere har han blant annet støpt profeten Muhammed og Anders Behring Breivik i en klovnedrakt, til forutsigbart ramaskrik. I fjor valgte han å portrettere den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu. 

– Figuren ble jeg veldig fornøyd med, men frakten fra Adamstuen til Danmark gikk ikke som planlagt. 

Viskum fisker frem telefonen sin. Etter å ha lett gjennom kamerarullen i noen minutter utbryter han et «Aha!» og viser oss en video. Den er filmet fra balkongen hans ned på gata, hvor politiet akkurat har hamret inn vinduet på en parkert bil. 

– Jeg hadde voksfiguren av Netanyahu sittende i forsetet mitt dekket i plastfolie, så noen hadde ringt politiet fordi de trodde det var et lik! sier Viskum.

– Enhver som vet litt om døde mennesker, må skjønne at en død person ikke kommer til å sitte i et bilsete, rak i ryggen med en plastpose over hodet, legger han til og gnir seg i pannen for å understreke hvor idiotisk det var. 

Videoen fra balkongen har over 6,9 millioner visninger. 

– Den type oppmerksomhet er interessant, men den var også malplassert, sier Viskum. For figuren, kalt «Human Rights», var ment som en kommentar til Netanyahus manglende evne til å opprettholde dem. Men med vindusknusing og politibonanza ble mye av det politiske budskapet overskygget, forteller Viskum. 

Sensurrealisme

De siste årene har kulturkrig og politisering av kunst herjet i mediene. Skal vi tro visse samfunnsdebattanter, har norsk kunst blitt mer og mer sensurert. Viskum gir en motsatt diagnose. Han mener at utviklingen i kunstverdenen har beveget seg i en positiv retning. 

– Det har alltid vært de som har lest eller hørt om det jeg har laget, uten å ha sett det, som har reagert sterkest. I dag er flere opptatt av å gjøre opp sin egen mening, og å gå i dybden bak kunsten. Reaksjonene jeg får nå er derfor mye riktigere og bedre, forteller han. 

Skulle han ha opprettholdt provokasjonsnivået som han hadde i begynnelsen av karrieren, måtte kunsten ha blitt mer og mer ekstrem, tror Viskum, men det har ikke vært fokuset hans. Kanskje er det derfor mange sitter igjen med et inntrykk av at Viskum har myknet over årene. 

– Jeg har ikke forandret meg, det er det verden rundt som har gjort, konstaterer han bryskt. Til tross for en mer åpen kunstverden, er den morbide stilen fortsatt ikke for alle. 

– Folk forteller meg ofte at de ikke ville hatt kunsten min hengende hjemme, ler Viskum. 

– Det er ikke akkurat det jeg streber etter uansett, legger han til. 

Viskum lener seg fornøyd tilbake i stolen, for mye av kritikken han får, fungerer som god underholdning. 

– Det mest provoserende jeg sier, er at alt kan være kunst! Om jeg sier at det er kunst at jeg parkerer bilen min – ja, så er det det. Folk blir utrolig sinte når jeg sier det, ler Viskum så det gjaller i rommet. 

Feberdrømmer

Å sjokkere allmennbefolkningen er én ting, å trosse kunstverdenen en annen. Dette klarte Viskum i 2011, da han til stor overraskelse deltok i kjendisversjonen av Charterfeber. Sammen med kunstnerkollega Unni Askeland, tok han turen til Hellas for å kombinere kunstnervirksomhet med god søppelTV – dette mange år før politiker- eller kunstnerdeltagelse hadde blitt normalisert. Da han takket ja, satte han derimot to absolutte krav: 

– Jeg skulle bo på et bedre hotell enn Charter-Svein, og jeg skulle ta med den døde hånden. 

Hånden kom til god nytte, både for Viskum og TV2. 

– Jeg fikk brukt den til å lage både fantastiske kunstverk og TV der nede. Blant annet filmet de meg male med hånden på ruinen til verdens eldste sykehus. 

– Og det var greit? 

– Ja, vakten som jobbet der viste seg å være utdannet lege, og synes dette var kjempefascinerende! Broren hans hjalp meg lage en nydelig treramme til kunstverket. 

I tillegg konkurrerte han i et dragshow mot Charter-Svein. Han forteller at dette er det nærmeste han har kommet til å trosse sin komfortsone. 

Etter å ha fortalt om sine realityeskapader, blir vi sittende å lure. Hvor går så grensen – er Viskum helt skamløs? 

– Jeg har alltid vært sær og rar, og aldri brydd meg om hva andre mener… sier han betenksomt. 

– Men nei, Naked Attraction kunne jeg aldri vært med på. 

Et hendig format

Viskum tar av lokket til metallboksen som til nå har ventet i spenning på bordet mellom ham og Universitasjournalisten. Ut av den henter han en eldre kvinnehånd, betydelig mindre enn hans egen. Boksen er fylt med formalin for å hindre forråtnelse. Dette er én av seks hender han eier. 

– Jeg hadde syv, men jeg mistet den ene på gulvet på en restaurant i London, sier Viskum nonchalant. Heldigvis skjønte ikke folk at den var ekte, så det ble ikke så mye oppstuss rundt det, legger han til. 

Hver hånd har sin «egen tegnestil», fortsetter Viskum. For eksempel bruker han den eldre kvinnehånden til å male på små broderte duker. I dag har han valgt en liten firkantet en, som han fikk av en kunstnerkollega. Viskum setter seg ved et lite bord i hjørnet av rommet, og plasserer ut maleutstyr i diverse farger foran seg. Tidligere har han pleid å bruke hendene i seg selv som malepensler, men denne hånden får holde penselen selv. 

– Hva føler dere når dere ser på? spør Viskum oss, etter vi har sett han male i noen minutter. 

Ordene blir værende mellom oss mens vi sorterer tankene. For det er vanskelig å svare på akkurat hva vi føler om hånden, bortsett fra en sitrende kuriøsitet over hvor den kommer fra. Men det får vi ingen svar på. 

– Yrkeshemmelighet, svarer Viskum og blunker. Åpenbart synes han det er stas å se nysgjerrigheten plage oss. 

– Har du en hånd til noen du kjente fra før? 

Dette spørsmålet lar Viskum henge i luften, i noe som både kan være genuin betenkningstid eller dramatisk effekt. 

– Ikke en hånd, nei, svarer han endelig, før han vender tilbake til duken. 

Vi forstår raskt at oppmerksomheten til Viskum nå er vendt til den ikke-levende blant oss. Og med dét, avrunder vi intervjuet og lar Viskum fortsatte arbeidsdagen sin. Kunstneren reiser seg og følger oss tilbake til vinterkulden. Ved inngangen til atelieret blir han stående og vinke oss av sted med sine to levende hender.