Fuckable hverdagssorg
Heidi Furre skriver en roman som handler om å være oppslukt av sorg, uten at boken selv reduseres til det.
I Heidi Furres nyeste roman er det ekstraordinære med døden at den er så ordinær. En søster mister sin bror til kreft. Hun bestiller «standard gravferdspakke» fra en meny hos begravelsesagenten, og får sur trompet og snitter. Hos Furre blandes død, liv, abort, sex og kaffedrikking ved frokostbordet sammen til en stor, dagligdags smørje, hvor det meste bærer preg av absurditet. Allikevel er det mest absurde at verden går videre når en lillebror bare kan dø fra en søster.
«Technotika» handler om sommeren den tjuefemårige jeg-personen bor i et forlatt studenthus etter hun har mistet broren. Deler av historien foregår i løpet av denne sommeren, med sorgdager under dyna, dårlige tinder-dates, og sykkelturer til bensinstasjonen for å snakke med den søte gutten i kassa.
Historien om sommeren i studenthuset brytes opp av lengre tankestrømmer der jeg-personen snakker direkte til sin avdøde bror. Hun ser tilbake på døgnene på sykehuset, det lange sykdomsforløpet og begravelsen, og prøver å forstå «verdensfeilen» som hans død er.
Technotika, altså det forlatte huset som jeg-personen bor i, blir på mange måter en beskyttelse for henne fra verdens likegyldighet. Her folder den tette eventyrskogen seg inn over henne, horder av insekter overtar hagen, franskmenn telter uannonsert på plenen, og hun bor med en venninne som muligens er fiktiv. De spiser julemat fra fryseren midt på sommeren mens fremmede menn tisser i åkeren. Husets uorden, et en gang livlig sted som blir overmannet av naturens krefter, blir et trygt tilholdssted fra en verden som tilsynelatende har gått videre.
«Technotika» er en skildring av livet som kommer midt oppi sorgprosessen. At du fortsatt er en fattig student som må bestå eksamen selv om broren din er død. At du har midt på treet one night stands for å føle deg elsket. At du får «sorgansikt» og må gå i sorggruppe, men at du ikke kan sørge mer enn seks måneder hvis du skal unngå å få sorgdiagnose, slik at du kan få livsforsikring. At du kan gi (minst) fire stykker klamydia og allikevel er det den gode broren din som får kreft og dør i stedet for deg.
Etter hvert som sommeren i Technotika går, blir avbruddene i historien lengre, og skildringen av tiden frem til brorens død tar større plass. At kronologien i brorens sykdom følger sommerens forløp knytter de to fortellingene sammen, og gjør romanen til en stor oppbygning mot døden som kommer helt mot romanens slutt. At Furre mestrer denne oppbygningen er det liten tvil om, og som leser blir man dermed noe skuffet når romanen faller litt flatt i og etter den kulminerende skildringen av brorens død.
Det som gjør at boken fungerer, er den friske galgenhumoren Furre bruker til å avvæpne døden. At å gå i sorgsirkel ikke er «fuckable», at noen mister en sønn til skalldyrforgiftning, og at bokhylla på kreftavdelingen er full av selvhjelpsbøker som handler om å skjerpe seg, er noen få av gullkornene som trekker leseren inn.
Samtidig er boken en gripende skildring av søskenkjærlighet. At store deler av boken foregår i direkte tale til den avdøde broren fører oss rett inn i forholdet mellom søsknene. Ikke minst bærer skildringene av brorens studentbolig, som etter hvert innredes med dusjhåndtak og sykeseng, preg av en hjerteskjærende ømhet for en lillebror.
Til å være en hel roman som handler om sorgen etter døden, faller Furre allikevel litt gjennom med håndteringen av selve døden. At boken avsluttes med refleksjoner fra en mor som holder rundt graven til hennes dødfødte barn, oppleves merkelig nok som kunstig i en roman dedikert til sorg og død. Selv om det muligens er et forsøk på å nyansere den delvis stoiske tilnærmingen til bokens forteller, blir scenen en klisjé hovedpersonen ville ledd av enn et kraftfullt punktum.
«Technotika» er ikke første gang Furre skriver om å være student i livskrise. Mens hun i debutromanen «Parissyndromet» (2013) treffer spikeren på hodet i å fange de tidlige tjueåra, er «Technotika» langt modnere i uttrykket. Kombinert med at hun rett og slett har edge, har hun absolutt gjort seg fortjent til Brageprisnominasjon.