Smertens minner og erfaringer

En jeg var god venn med på barneskolen, døde av hjernekreft. Han ble bare 28 år gammel. Da jeg hørte nyheten tok det en stund før jeg tok det innover meg at jeg aldri kunne spørre ham om noe. 

Aldri igjen kunne vi møtes og drive dank, slik vi gjorde i tenårene. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, men minnene fra ting vi gjorde, ting jeg trodde jeg hadde glemt, dukket opp. Minnene ble klare og levende. Som da vi så den første Fritt vilt-filmen. Den hadde nettopp kommet på DVD. Vi var ikke så opptatt av handlingen, men spolte oss gjennom filmen for å se de voldelige scenene med blod og gørr. 

Vi lagde dårlige animasjonsfilmer på Garry's Mod, et spill der fantasien kan utfolde seg fritt i det virtuelle rommets grenser. Jeg husker den gangen jeg lånte hans pannebånd og jakke, ringte på hos en i klassen og latet som jeg var ham. Disse minnene sivet frem mens tårene trillet, snørret rant og en ømhet i fingertuppene meldte seg. Det kom en strøm av påminnelser fra ting vi gjorde sammen, og jeg lurte på hvordan livet hans så ut i tiden etter vi mistet kontakten.

Smertens fysiologi

Det er noe rart som skjer når vi opplever noe smertefullt. Den intense følelsen av ubehag som utløses av en skade eller følelsen av å miste noen. I denne kontaktflaten frigjøres en rekke beskyttelsesreaksjoner, som forsøker å lindre skadene. 

Smerten fremkaller produksjonen av endorfin, morfinlignende stoffer som prøver å dempe ubehaget i hjernen. I smertens øyeblikk kan du kjenne at kroppen skjelver på nye steder. Scener fra fortiden modelleres, og alternative hendelsesforløp konstrueres.

Livets historier og hendelser som lå latent i sinnet reaktiveres. Relasjonen mellom smerten og minnene er intim og spesiell.

Den fysiologiske endringen kan få oss til å føle og tenke annerledes. Noen mystikere skader seg selv, fordi «sterke følelser som fremkalles av smerte, påvirker vår evne til å oppfatte og forstå virkeligheten», ifølge Ariel Glucklich. Smerten åpner for nye perspektiver, og hvordan vi velger å møte situasjoner. Intensiteten i smertefølelsen kan støte frem sjokk, som skaper nye tankebaner.

Det er i det unormale og spesielle vi kan kaste lys på det vanlige og hverdagslige. I den fryktelige følelsen av urettferdighet som preget omstendighetene rundt min venns død, skjønte jeg at livet ikke kunne tas for gitt, at noen øyeblikk er verdt å bevare. Det var i hverdagen kompisen min og jeg skapte minnene. Tragedien kunne rammet hvem som helst. 

Det kunne ha vært meg.

Team-building

Men smertens intensitet drar ikke bare ut glemte minner. Den brukes aktivt i noen samfunn for å skape tilknytning og klargjøre unge mennesker for verden. De sendes gjennom en serie riter som er ment å være vonde, fordi smerten symboliserer en endring: man går fra barndommen inn til voksenlivet. 

Smerteritualene tar ulike former. Man kan utsettes for ekstrem fasting, pisking, brenning, gå barføtt på varmt kull, negletrekking, kjønnslemlestelse samt eksponering av demoner og guder som skal fremskynde en frykt. 

Smerten skapes ikke bare i kontaktflaten mellom en hendelse og et individ. Det produserer sosiale rom og meningsunivers. 

I det nordvestlige Papua Ny-Guinea finnes det mange konkurrerende klaner som lever med en territoriell bevissthet. Orokavi-folket, som lever relativt egalitært, holder til i dette området. I sin forberedelse til voksenlivet, går unge gutter gjennom embahi-seremonien. Der går de gjennom mildt sagt krevende øvelser for å lære seg krigerens vei. De unge isoleres fra samfunnet i mange måneder i en egen hytte, uten å bli sett eller hørt av andre i landsbyen. 

Når guttene kommer tilbake, slår og jager eldre klansmedlemmer de unge i landsbyen. Kledd i fjærdrakter står de angripende som representanter for embahi, en ondartet sjel fra en høyere spirituell orden. Livsgleden nedbrytes, slik at de unge får mer respekt for det åndelige. På sidelinjen står familiemedlemmer som trygler sjelen fra å la være å spise deres sønner. 

Etter det går de gjennom en seremoni, før de igjen blir skjermet fra samfunnet. Denne gangen isoleres de i mange år. Innesperret lærer de seg hellige instrumenter og krigerens metoder, før de reintegreres til samfunnet. 

Antropologen Harvey Whitehouse kaller denne seremonien for et «terror-rituale» Brutaliteten av ritualets sekvenser er så sjokkerende for deltakerne at de lager intenst levende minner. De unge traumatiseres og frykten bevarer minnenes og budskapets klarhet. Hendelsenes detaljer huskes med klarhet og i lang tid etter. 

Traumer blir vanligvis godt innarbeidet i hukommelsen fordi hendelsen erfares med fokus og emosjonell intensitet. Ungdommen glemmer ikke frykten og brutaliteten, men ifølge Whitehouse kan det ta år før den rituelle traume-påføringen forenes til overførbar kunnskap for kommende generasjoner. Kombinasjonen av at det er traumatisk og en del av en offentlig seremoni gjør at minnene forblir. 

Å spise middag eller gå en tur vekker vanligvis ikke de samme kognitive fakultetene som embahi-ritualene, fordi man gjennomgår overgangsritualer kun en gang i livet.

De voksnes rekker

Slag, pisking, brøling og påtvungen isolasjon skaper en serie av følelsesmessige kriser, som tvinger frem en rekonseptualisering av ens egen posisjon i verden. De unge dras inn i de voksnes rekker og erfarer en symbolsk død og gjenoppstandelse. 

I denne spesielle tiden og i møtet med smerten, kultiveres en sterk solidaritetsfølelse mellom dem som gjennomgår ritualet. Sammen ble de undertrykt av samfunnets eldre, og sammen kom de ut av det som nye mennesker. Voksne menn. I den andre enden blir de unge møtt som likeverdige respekterte samfunnsmedlemmer. 

Den autoritære ubalansen mellom de unge og eldre jevnes ut når metamorfosen er fullført. De blir etter det behandlet som likemenn, og solidaritetsfølelsen utvides mellom alle som har gjennomgått embahi-seremonien. På slutten av det hele har smerten brakt dem nærmere hverandre.

Smerten spiller en spesiell rolle i utformingen av minner og menneskers erfaring. Enten det er tapet av en barndomsvenn, eller påkjenning av traumatiske prøvelser i overgangsritualer, kan smertefølelsen ha stor innvirkning på våres liv. Når vi konfronteres med smerte må vi finne ut hvem vi er og hvordan vi ønsker å leve videre. 

Smerten kan sette i gang endringer, som tvinger oss til å revurdere våre eksisterende livsperspektiver. Men den kan også brukes til å opprettholde tradisjonelle samfunnsstrukturer, slik man ser med embahi-seremonien. Smerten kan altså utfordre eller forsterke det vi tror vi vet om virkeligheten. 

Imidlertid kan våre erfaringer med smerten og minnene relatert til dem være viktige verktøy for læring. Det kan utvikle en dypere forståelse av verden og oss selv, fordi i møtet med det vanskelige klarer vi å verdsette det alminnelige.

Det er selvsagt hjerteskjærende å miste en venn. Selv om vi ikke hadde sett hverandre på mange år, vet jeg at vi ville ledd godt slik vi pleide. Men det kapittelet er nå lukket. Du forblir savnet og lever videre i flere av mine gode minner fra tenårene. Hvil i fred Marius.