Mener dyslektikere diskrimineres

– Jeg synes det er fornærmende at universitetet ikke tar kontakt med oss når vi først begynner her. Da jeg begynte her i fjor høst, visste jeg ikke om at det fantes et tilbud før jeg kontaktet studentforeningen, sier Ida Blaschek.

Hun er nå nestleder i Studentforeningen for dyslektikere ved Universitetet i Oslo, og går på bachelor i fysikk, astronomi og meteorologi.

Rettighetene til studenter med dysleksi er nedfelt i Universitetets og høgskoleloven. Ifølge loven må institusjonen «så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med særskilte behov». Med dette åpnes det i for stor grad for en subjektiv tolkning, mener Ola Grønning, leder i Studentforeningen for dyslektikere ved UiO.

– Det kommer ikke frem hva man som dyslektiker krav på og hvordan vi skal gå frem for å få hjelp, sier Grønning.

Han mener universitetet bør få klarere retningslinjer, bedre oppfølging, og en mer aktiv tilretteleggingstjeneste for dyslektikere.

Tester dyslektikere

Tilretteleggingstjeneste ved UiO samarbeider med hvert enkelt institutt om å tilpasse undervisningstilbudet og eksamen for studenter med dysleksi. For at tilretteleggingen ikke skal føre til en «reduksjon av de faglige krav som stilles» vurderer universitetet selv hvem som har rett til tilrettelegging. En faglig ekspert har ansvaret for testingen. Grønning er skeptisk til denne fremgangsmåten.

Ifølge Grønning har man ved universitetet ikke lenger har kapasitet til å teste studentene en og en. Dermed utføres gruppetester med opp til 15 personer.

– Man kan ikke teste for dysleksi på denne måten. Det at det testes i grupper er for det første ikke noe hyggelig, man føler seg eksponert. Og en slik standardtest gir heller ingen god svar på hva slags tilrettelegging individet trenger, sier Grønning.

Solveig Lyster, professor i spesialpedagogikk, mener det hører til sjeldenhetene at noen kommer til universitetet med uoppdaget dysleksi.

– Dyslektikere trenger tid til å innhente informasjonen på skriftlige oppgaver. Dette med tidsfaktoren er veldig avgjørende. Å få ekstra tid på eksamen er en av de viktigste tiltakene studentene har. Det er viktig å avgjøre om vi gir dyslektikere den samme muligheten som andre studenter til å avgi sin kunnskap ved eksamen med dette regelverket, sier hun.

Klaget inn til likestillingsombudet

Norges Dysleksiforbundet (NDF) klaget inn staten til Likestillingsombudet i september i fjor for diskriminering av studenter med dysleksi ved landets universiteter og høyskoler. De mener det manglende tilganget til pensum på lydbånd, gjør at dyslektikere diskrimineres.

– Det at Kunnskapsdepartementet ikke finansierer lydbøkene til dyslektikerne, betyr en fortjeneste rett inn i statskassen. De administrerer en ordning som går ut på at mange studenter ikke får pensumet de trenger, sier Ellinor Holter, forbundsleder i NDF.

Grønning er enig i at pensum på lydbånd er en løsning.

– Pensum på lydbok er også en viktig sak. Men for et smalt fag med få påmeldte er det adskillig vanskeligere å få tak i litteratur enn for de populære fagene. Det finnes dataprogram som kan lese opp pensumet høyt, men det står ikke på nettsidene og det reklameres ikke godt nok for dette tilbudet, sier Grønning.

– Jeg har full forståelse for at studenter føler seg dårlig behandlet når de møter manglende informasjon. For oss er det viktig å få kontakt med de som trenger hjelp. Men vi er avhengige av at studentene tar kontakt for å få tilrettelagt for undervisning og eksamen, sier Monica Bakken, studiedirektør ved Universitetet i Oslo.

Hun mener hovedutfordringen ikke går ut på tydeliggjøre retningslinjene, men å komme til enighet om de praktiske løsningene.

– Det har vært en løpende diskusjon over flere år om hvorvidt det er universitetet som skal utrede behovet til disse studentene. Det er ikke sikkert det er vi som skal både teste og bestemme hvordan det tilrettelegges. Vi har ikke snakket om å ansette noen logoped fordi vi har et tilbud som fungerer, sier Monica Bakken, studiedirektør ved Universitetet i Oslo.