Diskriminering for dummies

Dette handler ikke om Kulturstyret og OKSL, men om diskriminering på et mer prinsipielt grunnlag. Diskusjonen er for viktig til at den kan tas av studentpolitikere alene, og jeg håper flere slenger seg på debatten.

I dagens Norge er de fleste heldigvis enige i at diskriminering er uakseptabelt. Det finnes dog ulike meninger om hva som er diskriminering og om det er uakseptabelt for alle. I lovverket er for eksempel tros- og livssynssamfunn unntatt fra deler av bestemmelsene om diskriminering i arbeidslivet. Det er altså i noen sammenhenger akseptabelt å diskriminere, dersom det skjer på religiøst grunnlag. Logikken synes å være at så lenge de som diskriminerer tror at diskrimineringen er riktig, ja, så er det helt i orden.

Den logikken er det slett ikke alle som kjøper. Noen mener nemlig at diskriminering er en vederstyggelighet uansett hvor den foregår og hvilke former den tar. Da kan man kreve det samme av religiøse samfunnsaktører som av alle andre. De berørte religiøse aktørene kan da argumentere at trosfriheten gir dem rett til å utøve sin tro på den måten de vil, og at å beskylde dem for diskriminering og kreve noe annet fra dem faktisk blir diskriminering av dem igjen. Metadiskriminering, faktisk, intet mindre. Som kjent er angrep det beste forsvar.

Det er vanskeligere å avdekke diskriminerende praksis enn diskriminerende uttalelser. I noen tilfeller kan man avdekke hårreisende meninger ved at noen høyt og tydelig sier at «män är djur», «til og med griser vet bedre enn homofile» eller «adopterte bør steriliseres». I frie samfunn har man rett til å ytre sine meninger offentlig, dog ikke til å krenke mennesker. Likevel, enkelte synspunkter fortjener å bli motsagt, de bør argumenteres ned i gjørma og hakkes i fillebiter. Det blir vanskelig å få til om ingen tør å gi uttrykk for slike synspunkter offentlig. Derfor må antidiskrimineringstiltak ramme handlinger sterkere enn ord. Så slipper man samtidig å ta stilling til om ytringsfriheten må lide av hensyn til den politiske korrekthet og marginale minoriteters rettigheter.

Handler denne diskusjonen da dypest sett om avveining mellom ytrings- og trosfrihet på den ene siden, og rett til vern mot undertrykkelse og trakassering på den andre? Nei, så enkelt er det heller ikke.

Det er nemlig forskjell på hva som er akseptabelt og hva som er ønsket. Selv om det er en menneskerett å kunne drive tiltak, er det slett ingen menneskerett å få støtte til dem. For noen nemlig er det en selvfølge at fellesskapets goder ikke skal gå til å diskriminere, mobbe eller undertrykke deler av det samme fellesskapet. Her må noen ta et valg på hva disse pengene skal gå til.

Når det gjelder kriterier for støtte til kulturformål ved en del udanningsinstitusjoner i Oslo tar Velferdstinget dette valget 6. november. Debatten er imidlertid mye større enn som så.

(Innlegget er forkortet. Red.)