Na-yeon (25) er feminist i skjul

– Feminisme er tabu i Sør-Korea. Feministorganisasjoner sensurerer ansiktene sine på sosiale medier for ikke å gjenkjennes. Mange kvinner vil ikke assosieres med oss fordi de er redde det vil ødelegge jobbmulighetene deres. 

Suin Choi (20) blir tydelig engasjert. Hun har i to år vært medlem i Seouls Feministiske Studentforening, som omfatter studenter ved ti universiteter i den sørkoreanske hovedstaden. Ved siden av henne står foreningsleder Na-yeon Kang (25) og nikker medgivende. 

– Plakatene våre rives ned… Telefonnummeret til lederen vår er blitt stjålet og postet i gruppechatter hvor hun er blitt hengt ut for å være feminist, forteller hun. 

Sammen med et tusentalls andre kvinner har de møtt opp på Cheonggye-plassen sentralt i den sørkoreanske hovedstaden. Etter tre frostkalde måneder er vårsola omsider begynt å varme over fjellene som avgrenser byen i øst. Bak dem renner Cheonggyecheon, en 8,4 kilometer lang elv som strekker seg fra vest til hjertet av Seoul. Knoppene står på vent. 

Det er kvinnedag i Sør-Korea, hvor den voksende kvinnebevegelsen har delt en hel generasjon i to. 

«Din feminist!»

– De fleste i Sør-Korea tror feminisme handler om å hate menn, sier Choi.

Da hun klippet håret kort fikk hun ropt «feminist» som et skjellsord etter seg i klassrommet, og faren rådet henne til å gjøre utseendet mer feminint – han fryktet for jobbmuligheter og sosiale sanksjoner. Kang på sin side forteller til familien at studentforeningen jobber med «menneskerettigheter», og unnlater å nevne feminisme. 

Når vi møter dem på kvinnedagen har Choi og Kang likevel kalt seg feminister i seks år. Det er det åpenbare grunner til, forteller de. 

– Det handler om å kjempe for et bedre demokrati, mener Kang. 

De peker spesielt på omfattende diskriminering i det sørkoreanske arbeidslivet, hvor kvinner har 40 prosent lavere gjennomsnittsinntekt enn menn. At kvinner i Sør-Korea nektes fødselspermisjon, og presses av kolleger og overordnede til å forlate arbeidslivet når de blir gravide. At kvinner er overrepresentert i uformelle yrker i omsorgsarbeid og små familiebedrifter, hvor de har svært få rettigheter som arbeidstakere, som gjør dem utsatt for fattigdom og sosial kontroll. 

I tillegg peker Choi og Kang på utbredt seksuell vold og trakassering. 

– Det er veldig vanlig. Mange kvinner i sekretær- og kontoryrker utsettes for uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering fra sine overordnede, forteller Kang alvorlig. 

Choi nikker. 

– Mange kvinner frykter også kjønnsbasert vold, forteller hun. 

En studie fra den sørkoreanske regjeringen i 2015 fant at 80 prosent av kvinner har opplevd seksuell trakassering på arbeidsplassen. De fleste voldsofre i Sør-Korea er kvinner, og i 2019 var hele ni av ti av alle voldshandlinger mot kvinner. Et utslag av den siste statistikken er en rekke høyprofilerte kvinnemord. 

Åttende mars publiserer også den britiske avisen The Economist sin årlige rangering av likestilling i de 29 mest avanserte økonomiene i OECD. 12 indikatorer måler kvinners deltakelse i utdanning og arbeidsliv, samt kvaliteten på offentlige tjenester relatert til omsorgsarbeid, svangerskap og barnepass. Utover tilgang på utdanning og antall kvinner i fulltidsjobb havner Sør-Korea i 2024 samlet sett helt på bunnen – for 13. året på rad. 

Selv om problemene Kang (25) og Choi (20) peker på er alvorlige, er åttende mars i Sør-Korea også en dag for feiring. Når toget beveger seg ut fra plassen, danser folkemengden seg gjennom Seouls gater under den glitrende vårsola til alt fra Angélique Kidjos afropop til Abbas Dancing Queen, spilt av et dundrende musikkanlegg på fire hjul. Stemningen er tydelig oppadgående. 

Antifeminist – ja visst. 

Politirekkene langs begge sider av toget vitner likevel om en polarisert virkelighet. Universitas har snakket med en av dem som bevisst avstår fra markeringen. 

– I disse dager er sørkoreanske kvinner veldig på narrativet at de blir urettferdig behandlet og mangler diverse rettigheter. Jeg synes det er ganske overdrevet, sier Seunghwi (28).

Seunghwi avsluttet nylig business-studiene, og har tatt en pause fra arbeidsdagen i et svært glassbygg i Seouls velstående finansdistrikt, når vi møter ham for en kaffe. I tillegg til å huse skyskrapere og designmerker, er det også her 28-åringen og mange andre jobber i finans- og konsulentvirksomhet. 

Seunghwi ønsker ikke å avbildes – han forteller at det er upoulært å stå frem med politiske meninger i Sør-Korea. Imidlertid tror han det er utbredt blant unge menn å være kritiske til feminismen. 

Han legger de dresskledde armene i kors.

– Kvinner nå for tiden er godt utdannet. Likevel går de ut i samfunnet og ser alle mulige «glasstak», og tenker det er urettferdig at de er født som kvinne. Men dette er jo ikke menn sin skyld, sier han. 

Han forteller at feminismen et blitt et betent tema blant sørkoreanske unge. Videre har antifeminismen vist seg å være en politisk vinnersak. Tidligere partileder for det sittende Folkemaktspartiet, Yoon-suk Yeol, skylder på feminismen for lave fødselstall, og har foreslått å legge ned Likestillingsdepartementet. Samtidig mener han diskriminering mot menn er utbredt – at sørkoreanske kvinner stempler dem som «seksualforbrytere». Slik retorikk vant han valget på. 

Seunghwi stiller seg bak styringspartiet. 

– Mange sørkoreanske kvinner snakker for hardt om menn. Og vi har jo et likestillingsdepartement. Men mesteparten av tiden jobber de bare for politikk som er fordelaktig for kvinners del. 

– Ville du kalt deg selv anti-feminist? 

– Ja, det ville jeg. Men det handler om hvordan det defineres. 

– Hvordan ville du definert feminisme? 

– I Sør-Korea for øyeblikket synes jeg det er nokså ekstremt. I mange andre land handler det nok mer om likestilling. I Sør-Korea er ting gått litt i en annen retning. Mye av det grenser mot mannehat, sier han. 

Seunghwi tar resten av kaffen i én slurk, smiler, og tar en kjapp titt på klokka bak skjorteermet. Han forteller han må tilbake på jobb – han har et møte – og forlater oss med raske skritt. 

– Altfor toxic

Tilbake i kvinnetoget vitner paroler som «Bedre politikk for likestilling» samt plakater som krever regimeskifte om en utbredt misnøye med den sittende regjeringen. 10. april er det valg, og stemningen i landet er anspent. 

Vi spør Choi hva hun selv ønsker av politikken. Hun tenker seg om: 

– Jeg vil ødelegge kapitalismen og patriarkatet, ler hun.

Hun trekker en seriøs mine.

– Debatten er håpløs. Jeg håper vi får inn noen politikere som faktisk bryr seg om likestilling. Det handler om å få et samfunn der alle blir verdsatt, uavhengig av kjønn.

– Det er også mye politisk fokus på fødselsraten frem mot valget?

Choi ser tankefullt ut på folkemengden som er i ferd med å gå i oppløsning. 

– Jeg vil jo kanskje ha barn en gang i fremtiden. 

– Men ikke her i Sør-Korea. Det er altfor toxic. 

– Polariserende politikere

Vi tar oss i å spørre hvorfor kvinnebevegelsen møter så mye politisk motstand. Sørkoreansk ungdom er blant verdens høyest utdannede, og landet er i verdenstoppen når det kommer til kultureksport, kunnskapsproduksjon og teknologi. 

Et par dager etter kvinnedagen ringer Joeun Kim oss, fra Sør-Koreas administrative hovedstad Sejong, to timer sør for Seoul. Kim er professor i politisk sosiologi ved KDI School of Public Policy and Management, og har forsket på kjønnsskiller i Sør-Korea i en årrekke. Hun er travelt opptatt med et forskningsprosjekt på kjønn og politiske holdninger, men finner tid til en samtale over Zoom.

Kim peker blant annet på konkurranse i arbeidsmarkedet samt sterke kjønnsnormer som bakgrunn for at unge menn vender seg mot feminismen. 

– Jeg tror det er enorm frustrasjon rundt det at alle forventer at menn skal oppnå en viss sosial status, og at de reelle mulighetene menn møter i arbeidsmarkedet og partnermarkedet blir dårligere og dårligere, forteller hun engasjert.

Hun påpeker at kvinner gjør det jevnt over bedre enn det motsatte kjønn, både på skolen og som jobbsøkere. Videre at arbeidsmarkedet allerede er svært hardt, og en viktig kilde til sosial status – særlig for menn. 

– De sosiale forventningene til hva det vil si å være en vellykket kvinne har endret seg drastisk, og vi har fått en mer romslig forståelse av det feminine. Dette har ikke vært tilfelle for det maskuline, sier hun og fortsetter: 

– Det er fremdeles en dyptgripende forventning om at menn har overlegen status. At de skal få seg en skikkelig jobb, gifte seg, og forsørge familien. 

Professoren hevder at mange menn velger å skylde på feminismen for problemene sine, når de ikke føler de klarer å innfri sosiale forventninger. Opportunistiske politikere mener hun har mye av skylda. 

– De bidrar til polariseringen. Legge ned Likestillingsdepartementet… de holder på og har det moro.

– Er den politiske antifeminismen utbredt? Blant hvilke velgergrupper er dette populært? 

– I begynnelsen tenkte man at det ville appellere til lavt utdannede menn. Nå ser man at det høster støtte hos dem med høyere utdanning, som forventer å bli høystatusindivider, men ikke får det til, sier hun. 

 Som Kim påpeker er likestillingsspørsmålet betent, også blant den høyt utdannede ungdomsgenerasjonen. Mange er å finne på landets prestisjeuniversiteter, sentralt i Seoul. Ett av disse er Ewha-universitetet, et toppuniversitet for kvinner, med en historie som strekker tilbake til imperietiden. Av unge menn på gata får vi høre at det velkjente universitetet «er fullt av feminister». 

Na-Yeon Kang (25), som vi møtte på kvinnedagen, er én av dem. 

Mordet i Gangnam

Når Kang møter oss en uke etter åttende mars, kommer hun gående oppover bakkene med en rull plakater fra studentforeningen under armen. Ewha-universitetet, der 25-åringen studerer kvinnestudier, ligger i en furukledd skråning i Seouls brokete landskap. 

Kang forteller oss hvorfor hun valgte å engasjere seg i kvinnebevegelsen. Hun peker spesielt på én hendelse. 

Hun får en alvorlig mine:

– Det kunne ha vært meg som ble drept.

I 2016 ble en tilfeldig 23 år gammel kvinne knivdrept av en 34 år gammel mann i Gangnam. Drapet, forteller hun, gjorde at noe skjedde i det ellers svært konservative sørkoreanske politiske landskapet. «Gangnam-saken» anledet en bølge med offentlige protester, etterfulgt av me too-bevegelsen to år etter, hvor flere høyprofilerte figurer i sørkoreansk næringsliv og politikk ble anklaget. Denne serien hendelser omtales i landet som «the feminism reboot», får vi høre – feminismen var omsider inne i den offentlige samtalen. 

I likhet med tusenvis av andre kvinner innså 25-åringen at drapet var et symptom på et større problem: Et samfunn der misogyni og vold mot kvinner var altfor utbredt. 

– Jeg innså at jeg ikke var trygg som kvinne i Sør-Korea. 

Drapet i 2016 ble et vendepunkt for 25-åringen, som siden har engasjert seg aktivt i likestillingskampen. Det åpne engasjementet er imidlertid ingen selvfølge. Flere medlemmer i feministgruppen vil verken stå frem med navn eller bilde. For Kang ble det desto viktigere å være en tydelig stemme.

– Jeg ville være en motstemme til alt tullet folk kom med, sier hun. 

– Kan holde munn. 

Sola er på vei ned over skråningen når Kang og venninnen begynner å henge opp plakatene. 

Stemmene er lavmælte for ikke å forstyrre de studerende. De plasserer forsiktig budskapene på veggen: Hvorfor havner kvinner i uregulerte yrker? Hva med likelønn? Hvorfor er selvmordsraten for unge kvinner så høy? 

Kang forteller at studiemiljøet ved Ewha er liberalt og gir mange meningsfeller i hverdagen. Kvinneproblemer diskuteres heftig. Det sittende konservative Folkemaktspartiet vitner likevel om at de er en minoritet i opposisjon.

– Hvorfor tror du antifeminismen og Folkemaktspartiet høster så mye støtte?

– De skylder på minoriteter for at livet deres er vanskelig. Samme som Trump i USA. Det er enklere enn å assimilere til seg slike holdninger enn å faktisk engasjere seg i reell politikk, sukker hun. 

Da Ewha begynte med høyere utdanning under imperietiden i 1910, var dette nettopp åpnet for kvinner i landet. Det var ikke ukontroversielt. 

– Kritikken om at feminismen har gått for langt har alltid vært der, sier Kang.

Feminismen var ikke for voldsom da, og er ikke for voldsom nå, mener hun. 

– Vestlige feminister har knust vinduer og stiftet branner. Vi, derimot, er veldig fredelige. Spør du meg, kan de som sier at feminismen har gått for langt her holde munn.