Sprakende og sparkende sterkt debutalbum
Oslokvartettens debutplate viser at de er sprengklare for å bevege både kropp og sjel med temaer som svinger nydelig mellom det naive, uskyldige og lekne til det ømme, nære og personlige.
Det er noe deilig og upretensiøst over musikken som har klare elementer av Oslodisko. Sleng på en god dose personlig tekst, rulleskøyter, italodisco og sprinkle på en klype spacedisco à la det franske syttitallsbandet Space, så er du der. Den drøye halvtimes lange fullengderen er som skapt for å ha på øret under en kveldsvandring til vorspielet.
Det knaker godt av åpningslåtene «gnist» og «buzz». De synestesirammede vil utvilsomt enes om den neonopplyste, lystbetonte nattevandringsillusjonen som bandet makter å skape. Rusen fra de to pilsene du inntok før du gikk hjemmefra begynner å sette seg, og på veien til vorset føler du deg kul og sexy som få der du marsjerer i takt med tredjelåten «oslo gigolo».
Her blir vi for første gang introdusert for Jørgen Reitans behagelige og duse stemme. Personlig har jeg lenge hatt et problem med at norske tekster tidvis kan fremstå som direkte teite. Litt som en sosialrealistisk ungdomsfilm fra syttitallet med overdreven slangbruk (ja, jeg ser på dere, Wam og Vennerød). Reitan både omfavner og unngår dette.
Eksempelvis finner vi på fjerdesporet naivistiske strofer som «skal vi på kino, se Tarantino?» i samkjør med det dyptfølte og betente. Han utforsker ambivalens i en ung persons følelsesspekter, som ofte kan variere mellom selvransakelsesdaler påkalt av brudd og feststemte høyder.
«Kjenner det banker skumle tanker». Fem minutter ut i gåturen til vorset begynner den første bølgen av gledesrus å avta, og du minnes i et kort øyeblikk den mislykkede kjærligheten som fortsatt sitter dypt i hjertet. Hvorfor fungerte det egentlig ikke mellom oss to? «Alt tar tid med meg, men du er jo lik», minner Reitan deg på. På tide å komme seg på bedre tanker. Får ta noen sipper av vinflaska på veien da, tenker du. Over på noe nytt.
Musikken er enig: «Droppe maset, drikke mere vino». De deilig produserte synthlydene lagt ned av Hans Henrik Grønsleth, den funky bassen traktert av Vegard Storaas og de stødig fjerde flate fra Maria Storaas’ trommesett akkumuleres og bygger opp en god kok på en av albumets singler: «mr rino».
Plutselig blir du gjennom Reitans ord konfrontert med de siste ordene den svunne kjærligheten ga deg: «Før var det bare meg, nå er jeg lei av deg», og følelsen du satt igjen med i kjølvannet: «Hjerteslag har blitt hjerneslag.» Nei, se der du. Monolitten ruver over Frognerparken på høyre side samtidig som låten med samme navn spilles. Det var der det ble slutt. Fuck it, glem det der. Nå vil du «danse, svanse vals. [Du] lever uten anger!».
Noen prikker meg på skulderen og vil forbi. Jeg bråvekkes fra den rare nattevandringsdrømmen i et andrepersons narrativ. Det er den fullstappede slippkonserten på Café Mir jeg befinner meg på. «Dr. Erik!», utbryter noen i nærheten når bassist Vegard Storaas diggende ansiktsmimikk samslår med det distinkte bassriffet som utgjør bandets siste låt på både utgivelse og gig: En cover av kultklassiskeren «Det eneste jeg vil er å ha det fett» av Dr. Erik.
De har fulgt sporlisten slavisk og oppskriftsmessig, og med tanke på at det skaper en veldig god dynamisk balanse er det ikke feil i det hele tatt. Publikum hyler etter mer og får et encore når Reitans gullakkerte Gretsch-gitar starter på deres første singel, «Romturist», fra 2019.
Det mimres tilbake til deres mer psykedeliske start, men de har siden den tid virkelig funnet seg til rette i et ytterligere discopreget sound, og gjort det mye mer personlig og relaterbart. Fra Grünerløkka lufthavns lokaler gjør de seg klare til å ta av og overta Norges scener. 3. 2. 1: Kjør romskip!