EUs nye opprustningsfantasi

Etter Russlands invasjon av Ukraina, og Trumps trusler om å trekke USA ut av Nato, har stemningen for militær opprustning blitt overveldende positiv i Europa. EUs nye forsvarsplan, «Readiness 2030», skal samle inn opp mot vanvittige 800 milliarder euro (!) til forsvarsinvesteringer over en lengre periode. Dette tilsvarer mer enn halve oljefondets verdi, og 180 nye regjeringskvartaler. Hvis europeiske land skal hoste opp disse summene til militære formål, må landene kutte i velferd til befolkningen. Dessuten tilsier all historisk erfaring at opprustning fører til mer konflikt. Derfor spør jeg meg om europeisk opprustning virkelig er svaret på dagens trusselbilde? 

Fredsforskeren Almut Rochowansky ved den anerkjente tankesmien Quincy Institute For Responsible Statecraft, stiller seg kritisk til EUs forsvarsplan. I Klassekampens artikkel 29. mars, advarer hun mot å forberede seg på krig mot Russland. Rochowansky påpeker at den europeiske sikkerhetsstrategien utelukkende innebærer militær avskrekking vis-à-vis Russland, og at planen mangler diplomatiske tiltak. Ja, for hvor blir det egentlig av diplomatiet? «The only way we can ensure peace is to have the readiness to deter those who would do us harm», lyder forsvarsplanens krigshissige innledning. At vi unngår krig ved å ruste opp blir litt som å tro at man redder ekteskapet ved å kjøpe seg skilsmissepapirer – bare i tilfelle noe skulle skje. 

Jeg forventer ikke at EU og Russland kommer til å bli bestevenner i nærmeste fremtid. Russlands invasjon har med rette blitt sterkt fordømt, og Ukraina har krav på en rettferdig fred. Likevel tror jeg ikke at oppskriften for å stoppe Putin er å ruste oss til tennene. Mistilliten mellom Russland og Europa går begge veier. Hvis diplomati og dialog går tapt, ender vi opp i en rustningsspiral som ingen vinner på. 

Og har vi egentlig tenkt gjennom hvilke konsekvenser opprustningen får for folket? 

«Europe must trim its welfare state to build a warfare state», skrev spaltist Janan Ganesh i Financial Times 5. mars. Utsagnet er til å rive seg i håret av, men det har i det minste ett poeng: kutt i velferdsstaten er faktisk konsekvensen av opprusting. Økt budsjett til forsvar betyr mindre penger til sosiale tjenester og velferd som tjener folket. Da ser det mørkt ut for økt studiestøtte og gratis tannlege. I et Europa med økende forskjeller og politisk polarisering, er kutt i velferdsstaten det siste befolkningen trenger. Dette vil kun gagne ytre høyre, som fores av misnøye med systemet og politikerforakt. Hvis EUs drøm om en «europeisk hær» blir realisert, er det plutselig AfD i Tyskland og Nasjonal Samling i Frankrike som sitter med kontrollen. Bjellene ringer tilbake til 1939. 

Kall meg gjerne en naiv pasifist for at jeg ikke tror på at opprustning gjør oss tryggere. Men som Lars Gule skrev i Klassekampen 3. april, «man behøver ikke være pasifist for å vektlegge andre virkemidler enn de militære i beskyttelsen av eget land». Jeg utelukker ikke at Putin har imperialistiske planer for resten av Europa. Jeg forstår viktigheten av å gjøre seg uavhengig fra Trumps USA militært. Men opprustningen kan ikke gå på bekostning av velferdsstaten, og den må gå hånd i hånd med diplomati.