En god dag for dinosaurer

– I dag er det grått, ikke for mye snø, ikke for mye regn – perfekt museumsvær!

Paleontologen Jørn Hurum ser ut av vinduet fra Geologisk museum på Tøyen og snur seg med et bredt smil om munnen. Han gleder seg til å ta i mot alle de dinosaurinteresserte barna på Dinodagen.

Barna strømmer inn på museet med foreldrene slepende etter. De stopper opp idet de står ansikt til ansikt med en fire og en halv meter høy Tyrannosaurus Rex og stirrer inn i den fryktinngytende kjeften. Der blir de stående med store øyne og betrakter det massive skjelettet til det store beistet.

– Indre glød er avgjørende

Hurum har interessert seg for fossiler siden han var 6 år gammel, og han følte seg ensom med den sære interessen sin på den tiden.

– «Nerd» er et fint beskrivende ord.

Han påpeker at geologi og paleontologi er for spesielt interesserte.

– Du kan ikke gå inn for dette og forvente å kunne leve av det med det samme. Du må være dedikert og virkelig brenne for det. Indre glød er avgjørende.

Som paleontolog interesserer Hurum seg for forhistorisk liv, og studerer organismers evolusjon og forbindelser seg i mellom og deres miljøer. Han gir sterkt uttrykk for at den indre gløden må være til stede i en alder av 5 til 10 år.

– Dersom den ikke er til stede før puberteten, er løpet kjørt.

Han trekker fram barns nysgjerrighet som en veldig viktig faktor i deres kunnskapsutvikling, og har tro på at Dinodagen kan virke stimulerende på barnas interesse for forhistorisk liv.

Dinomoro

Hurum har barna i sin hule hånd når han holder sitt foredrag om rovdinosaurene. Det er proppfullt av mennesker i salen.

– Det er så mange barn at hvis dere har noen spørsmål, må dere rekke opp hånda.

Hurum skuer utover de mange små hodene som sitter forventningsfullt på puter på gulvet helt fremst. Idet han avslutter, skyter en lyshåret, ivrig gutt hånden i været.

– Hvorfor er det bilde av leker? Spør han og peker på lysbildefremvisningen som viser et bilde av dinosaurfigurer.

– Kanskje dere kjenner noen av dem igjen, sier Hurum.

– Langhals! Roper alle barna i kor.

– Hva gjør de?

– Spiser kjøtt!

Skrekkøglene gir forskrekkelse

Hurum snakker engasjert om dinosaurene og både voksne og barn følger interessert med.

– Hva er forskjellen på hunder og katter når de går på gulvet? Spør han og barna ser nysgjerrig på hverandre. Ingen vet svaret.

– Jo, hunden lager lyd, sånn « poff poff poff », mens katten er helt musestille. Vet dere hvorfor? Fordi katten sine klør er dekket med hud når den ikke bruker de. Akkurat det samme er det med den ene kjempekloa til velociraptoren, slik at den holder seg skarp så den kan flerre opp byttet sitt.

Plutselig avbryter han foredraget.

– Du må ikke bite på den, det er strøm, sier han og ser ned på et av barna som forskrekket sitter med en ledning i munnen.

«Blodige» dinosaurtenner

Foredraget trigger barna til å begi seg ut på den videre ferden i museet, der en av aktivitene innebærer maling av dinosaurtenner. De sitter på knærne på gulvet, bøyd over en stor tann hver. Det er høylytt diskusjon om hvilken som ser skumlest ut. De fleste maler tannen sin rød.

– Det er nok mange barn som forbinder dinosaurer med blod og ser dem som et kampdyr, men man må jo ikke glemme alle planteterne, kommenterer kanadiske Julie Rousseau, som legger til rette for fargeleggingen.

Kanskje barnas oppfatning av dinosaurer er dominert av den kjøttetende typen, som kanskje fremstår som mer spennende, sett i forhold til de planteetende typene som ikke er fryktinngytende i like stor grad. Etter litt venting på at de «blodige» dinosaurtennene skal tørke, tar barna dem stolt med seg hjem.

Rousseau er masterstudent i paleontologi ved universitetet. Hun var allerede student da hun fant ut at det var dette hun ville drive med, og er dermed et unntak når det gjelder Hurums påstand om at en må ha en genuin interesse allerede før puberteten for å kunne drive med det som voksen. Nå driver hun med utgravninger av fossiler av kråkeboller og sjøstjerner på Svalbard.

Fossil av en svaneøgle

For å få se litt mer av det Rousseau driver med, går vi opp i andre etasje. I den ellers svakt belysede etasjen, utheves glassmontrene. Barn og voksne ser begeistret på museets flotte samling av mineraler, særlig spennende er samlingen av steiner fra verdensrommet.

– Er det speil i verdensrommet? Spør ett av barna sin mor og ser på en stein som er blitt slipt ned slik at man nesten kan speile seg i det.

De fascineres likeså av den systematiske samlingen av fossiler.

Doktorgradsstipendiat og panteolog Espen Madsen Knutsen sitter bøyd over noe som ser ut som et stort, halvmåneformet skall og er i dyp konsentrasjon når han pirker i de små steinbitene som ligger i den. Barna følger nysgjerrig med. Med en pinsett tar han bort stein for stein. Sakte, men sikkert ser vi delene av et fossil av en svaneøgle ta form. Han har alltid interessert seg for dinosaurer og naturvitenskap, helt siden han var 5-6 år.

Knutsen deler på å børste og plukke fram fossilet i det halvmåneformede skallet, med May-Liss Knudsen Funke. Hun er preparant på Naturhistorisk museum og konserverer, reparerer og ferdiggjør fossiler til museet. Hun oppdaget geologi i en alder av 6 år. Nysgjerrigheten drev henne og hun begynte å samle på steiner og fossiler som hun fant i naturen. Hun var med i en gruppe som dannet Steinklubben i 1965 på Geologisk museum, som er landets eldste geologiforening.

– Dinodagen har gjort at vi har fått mange flere medlemmer i Steinklubben, forteller Funke.

Barna som har stått og fulgt nøye med på pirkingen en stund, viser tegn til utålmodighet. Det Knutsen og Funke driver med, er en svært langsom prosess, og det vil nok ta en måneds tid før de er helt ferdige. Noen av barna går og maser på foreldrene om de kan få et fossil, mens et lite antall blir stående og se.

– Her har vi nok noen potensielle kandidater til Steinklubben, sier Funke og smiler lurt.

På denne tilsynelatende normale søndagen, går kanskje Norges nye svar på Jørn Hurum hjem med en blodig dinosaurtann eller et fossil i lommen.