På sporet av den tapte ungdomstid

Thomas Stene-Johansen har debutert med en sjarmerende og innimellom også vakker diktsamling. Den er ikke slående godt skrevet, og heller ikke særlig original. Men diktene har en sterk vilje, og skrives ut ifra en opphøyd og ungdommelig forestilling om kjærligheten. I tillegg åpner formen for en suggererende rytme under lesningen, noe som enkelt lar leseren gli inn i det nostalgiske universet Stene-Johansen skriver fram.

«med stor og stum k» er en diktsamling med en tydelig narrativ ambisjon, et ønske om å knytte sammen de mange lyriske passasjene til en sammenhengende historie. Komposisjonen føles riktignok litt uoriginal, med et plot man gjerne har vært borti før: Nær venn dør, hvor så fortelleren reflekterer over vennskapet og egen fortid, og kanskje også en kjærlighet som aldri ble forløst, før han til slutt begynner forsiktig å forsone seg med tanken på at vennen er borte og at livet går videre.

Begravelsen som åpner for en dypere refleksjon av egen historie og med det slynger fortelleren madeleinekake-aktig inn i fortiden, er en oppskrift like virkningsfull som den er forslitt. Og med dette utgangspunktet utsettes leseren for et utall sprang mellom fortid og nåtid, fra sommerkvelder i Danmark farget av den spirende, etterhvert altoppslukende kjærligheten, til mange år senere, hvor skildringene av begravelsen og de innesluttede dagene som følger utgjør en vesentlig del.

Under lesningen hender det at tankene litt motvillig går til instagram-poesien, og da et slektskap i stil og vokabular. Det ville vært et ganske nedsettende utsagn, hadde det ikke vært for at det muntlige, litt upresise språket hos Stene-Johansen faktisk åpner for en større meningsdybde, i og med at det er en stilform bedre egnet til å beskrive tenårenes kjærlighet, og den ungdommelige naiviteten og romantikken som da gjerne fungerte som linsene man betraktet verden med.

Og aksepterer man først det enkle og noe tilforlatelige språket, oppdager man at det ikke er langt mellom de lyriske toppene. Som dette blinkskuddet: /hva om vi kommer fram / og finner ut / at alt det vi finner bare er alt vi mistet på veien /

Mange andre fine vendinger og snedige ordspill er å finne rundt om i boka, da særlig i første halvdel. Andre halvdel kan sies å være mer springende, og har et mer uforpliktende forhold til den helhetlige historien forfatteren innledningsvis ga inntrykk av at han hadde lyst til å fortelle.

Summa summarum er «med stor og stum k» en vakker og sår bok om å miste en venn, om å se tilbake på en kjærlighet man aldri turte å satse på, og ikke minst om hvilke skygger tenårenes definerende øyeblikk kaster over det voksne livet. Stene-Johansen skriver kanskje noe slentrende og omtrentlig, men det er med brennende følelser og nødvendigheten av å fortelle akkurat denne historien.