Det er normalt å slite psykisk

Studenter må bruke mindre tid på å forstå og behandle sin egen psyke. Den er og blir et komplett kaos som vi aldri vil forstå eller kunne behandle fullt ut uansett. Løsningen på våre problemer er tvert imot å innse at vi alle lever mer eller mindre angstfylte, depressive og stressa studentliv. De av oss som har plager som er farlige for eget eller andres liv bør selvfølgelig oppsøke profesjonell hjelp. Men alle oss andre - majoriteten - må tørre å huske at det er normalt å ha psykiske lidelser. 86 % av oss kommer til å få en psykiatrisk diagnose innen vi er 45 år, ifølge en longituninell undersøkelser fra New Zealand, publisert av American Medical Association.

Likevel vender vi oss stadig mot psykiatrien, i håp om å kunne beskrive, forstå og - aller helst - behandle oss selv.

Har du kjent deg litt «deppa» i det siste, eller får du «helt OCD» bare av tanken på rot i klesskapet? Det er kanskje noen råd mot hverdagsstress fra en eller annen påfallende pen TikTok-psykolog som traff deg skikkelig? Eller har du latt deg underholde av en Farmen-deltaker som forteller om «den tunge tiden»?

Psykologiens verden er en bugnende buffet av begreper vi kjenner oss selv igjen i, og vi har en enorm appetitt. Alle sider ved hverdagen vår ser ut til å ha en eller annen psykologisk forklaring. Mange har vel hørt en variasjon av følgende spørsmål: Jasså, du drar tidlig hjem fra fest - er du introvert? Eller kanskje ambivert? Har du tatt en quiz for å teste!?

Denne psykologiseringen er høyst til stede blant oss studenter. «Psykisk helse» har blitt en kampsak for studenter, fordi det er opplest og vedtatt at studenter flest sliter psykisk. Mange ømme, men helt naturlige opplevelser i studietiden ser ut til å ha en psykologisk forklaring og løsning.

Stress for å nå frister, økonomisk stress, kjærlighetssorg og eksistensiell angst er helt naturlige ting som rammer alle mennesker. Ja, det er ubehagelige tilstander som selvfølgelig preger studietiden. Men det blir feil å alltid ty til psykologiens verden for å skulle fikse det.

Studentlivet er en slags fornøyelsespark. Det er ubehagelig å innse at langt ifra alle psykologiske reaksjoner er mulig å behandle. Men kanskje er det litt befriende også. Se for deg at hodeskallen din er en vogn på en berg-og-dal-bane, med psyken som passasjer. Den vogna kommer til å gjennomgå halsbrekkende svinger, sveve i fritt fall og snus opp ned i vågale loops. Sånn er studentlivet.

Det er deilig å innse at man kan lene seg tilbake, og være med på opp- og nedturer.

Dessverres er det ansett som nederlag hvis du er passasjer i eget liv. I vår individualistiske verden skal studenten være sjef i eget liv og endelig overvinne sitt psykiske problem.

Her er vi ved den aller mest grunnleggende utfordringen ved hvordan psykologi brukes i vår tid: Forventningen om å behandle seg selv, følge gode råd og til syvende og sist bli frisk er egentlig bare et ekko av det høyst diskutable ordtaket om «å være sin egen lykkes smed». Joda, både venner, familie og psykologer kan være støttespillere, men til slutt er det alltid du - individet - som stilles til veggs.

Vi isoleres til små, skjøre enkeltstudenter som aldri kan få gjort nok for å få rydda opp i vårt mentale møblement.

Et grelt eksempel på denne individualiseringen er de mange listene over tiltak man kan gjøre for å forbedre egen psykisk helse. De finnes i selvhjelpsbøker og artikler. Si «hei» til en medstudent. Trening i ny og ne. Tur i skogen. Henge med venner. Alt som før bare var befriende meningsløst, reduseres til punkter på en lang liste over hva du skal gjøre for å endelig takle [sett inn valgfri psykisk tilstand].

Vi må som nevnt å innse at studentlivet faktisk er en psykisk berg-og-dal-bane. Vi kan starte med å ta tilbake det meningsløse.

Studenter er opplært til å frykte meningsløshet, fordi man hverken blir psykisk frisk eller får studiepoeng av det. Men enda farligere er det å håpe på at løsningen ligger rett rundt hjørnet, for bare vi gjør nok meningsfulle ting, ordner det seg. Så ta deg en tur ut. Lag et hyggelig bål, og og brenn selvhjelpsboka di på det. La oss gå på tur fordi det er komplett meningsløst.