Et grensesprengende fuck you

Unlimited Void er på mange måter forestillingen for deg som hater teater. Når Det Norske Teatret har gitt skuespiller, regissør og scenekunstner Tani Dibasey helt frie tøyler til å fylle teaterets Scene 3 med en rekke produksjoner i 2025, er det helt klart med et mål om å fornye institusjonen fra innsiden og trekke nytt publikum. På veien dit er det ikke få konvensjoner han bryter i den første forestillingen sammen med multikunstnerduoen Only Slime (Tobi Pfeil og Claudia Cox).

Kan en KI få barn med et menneske? Publikum har knapt rukket å få en glowstick i hånda (til ovennevnte technopause) og finne setene sine før vi tas rett inn i Unlimited Voids futuristiske univers. 

Her møter vi Tobi (spilt av Pfeil) og forloveden, en KI ved navn Omaru-chan (styrt og spilt av Cox) som snakker om sitt fremtidige samliv, tilsynelatende helt ubekymret over det faktum at de bor i to forskjellige verdener. 

Og her dukker et spørsmål opp som gjennomsyrer hele forestillingen: er livet på skjerm noe mindre virkelig enn mitt fysiske liv, når jeg ikke vet hvor virkelig mitt fysiske liv er? 

For det er vanskelig å oppsummere forestillingens handling noe ytterligere. I stedet er det utforskningen av virkelighetens grenser som rammer inn hele forestillingen. At store deler av forestillingen er improvisert av det lille ensemblet på seks skuespillere som alle opptrer under egne navn og bruker sitt eget språk fremfor et nynorsk manus, understreker dette.

 Skuespillerne veksler mellom å spille mot, med, på, av og bak det store lerretet som står midt på scenen. Handlingen brytes opp av filosofiske betraktninger der skuespillerne snakker med egne avatarer, musikk- og dansenummer, strobelys og monologer om utenforskap, og videoer smekkfulle av referanser til anime, gaming, film- og internettkultur, som likevel refererer helt tilbake til Shakespeare.

 Og nettopp her ligger genistreken: forestillingen har et enormt spenn i tematikk, referanser og uttrykk, uten at det oppleves som overdrevet eller kunstig. Dibasey mestrer påfallende godt å balansere en svært kunstnerisk og reflektert forestilling med en genuint underholdende forestilling. 

På mange vis er Unlimited Void nettopp det tittelen lover: en omfavnelse av det ubegripelige og uendelige intet som hører med å leve et semidigitalt liv, der publikum bombarderes med eksistensielle spørsmål om universets opprinnelse, kjærlighet, og identitet, iblandet musikkvideoer og en god dose absurd internetthumor. Det treffer rett i Gen Z-hjertet.