– Det er den eneste måten å få universitetet til å høre på oss

– Politiet kom og hentet oss. Vi måtte ta av oss skoene og ransakes, forteller John. Han er student ved et av Afrikas største universiteter, Makerere University i Ugandas hovedstad. John har begynt på det andre året på bacheloren sin ved fakultetet for jordbruk og miljøvitenskap. Han ønsker å være anonym, og John er derfor ikke hans ekte navn, men Universitas kjenner identiteten hans.

Av de over 30.000 studentene er en stor andel såkalte «governmental students». I likhet med John, er dette studenter som utmerket seg på videregående, og derfor mottar stipend fra myndighetene for å dekke bo- og levekostnader. John forteller at de kun fikk utbetalt halvparten av stipendet ved begynnelsen av semesteret, rundt 400.000 ugandiske shilling (cirka 1200 kroner). Selv om stipendet er så lite at det for mange ikke engang dekker bokostnader, er pengene nødvendig. Etter gjentatte utsettelser fra universitetet gikk elevene lei og protesterte mot ledelsen den 8. november i år.

Protestkultur 

– Myndigheter bekymrer seg alltid når studentene uttrykker seg, fordi den politiske opposisjonen kan utnytte situasjonen. Dette forteller professor i sosiologi Andrew Ellias State. Han har blant annet undervist i sosiale bevegelser ved Makerere University, men deltar for øyeblikket på et forskningsprogram ved universitetet i Michigan.

Makerere University har fungert som lærested siden 1922, og er med det det eldste universitetet i Øst-Afrika.

– Studentenes demonstrasjoner har artet seg på en rekke ulike måter, fra å støtte afrikansk frigjøring på 60- og 70-tallet, uttrykke misnøye med styresettet, og demonstrere mot vold og drap under Idi Amins styre, sier sosiologiprofessoren med referanse til den brutale diktatoren som styrte landet fra 1971-1979.

Lista over demonstrasjoner er lang, og studentene ved Makerere har alltid opptrådt som politiske aktører, og mange studentledere har senere blitt politiske ledere. Han påpeker likevel at myndighetene ofte undertrykker studentenes stemmer, i frykt for at det skal inspirere andre til å kjempe for politiske endringer.

Fengslet uten mat

– Vi var en stor gruppe som gikk til administrasjonsbygningen for å protestere, forteller John. 

Ifølge ham er årsaken til at politiet arresterte flere studenter at de skapte forstyrrelser på universitetet. John ler når vi spør om de i det minste fikk en seng å sove i, natten de var fengslet.

– Selvfølgelig ikke. Men noen andre studenter kom heldigvis innom med mat til oss.

Dagen etter ble studentene løslatt, og resten av stipendmidlene ble betalt ut. Tre studenter ble likevel suspendert fra universitetet. Selv om John beskriver det som en vond opplevelse å bli fengslet, ville han gjort det igjen.

– Det er den eneste måten å få universitetet til å høre på oss.

Avhengig av stipend 

– Studentene arrangerte en fredelig marsj til administrasjonsbygget.

Slik beskriver Vincent Nsamba Lubega (22) protestene 8. november. Han er sosiologistudent ved Makerere, og valgt som studentes øverste leder («Guild president»). I forkant av demonstrasjonene hadde Lubega skrevet flere brev til ledelsen og arrangert møter. 

– Ledelsen fortsatte å si at det hele var ute av deres hender, fordi de ikke hadde mottatt midlene fra finansdepartementet.

Han mener det hele skyldes dårlig planlegging hos departementet.

– Det er ikke av barmhjertighet myndighetene betaler ut stipendene. 

Lubega refererer til loven for utdanningsfinansiering fra 2014, der myndighetene forplikter seg til å betale ut stipendmidler.

– Å ikke betale ut pengene, er å bryte loven. Hva forventer de at studentene skal spise? Hva forventer de at studentene skal sove på, om de ikke får stipend?

Mandag 11. november sendte Lubega et brev til administrasjonen der han ba om forståelse for studentenes vanskelige situasjon: «Mange studenter har allerede møtt alvorlige utfordringer i løpet av perioden med utsettelser [av utbetalingene], mange har blitt kastet ut av boligene sine eller gått dager uten mat». Han ba universitetet tilgi studentene som deltok i protestene. Samme dag sendte universitetet ut et brev der de lot de tre suspenderte studentene begynne igjen.

Økte skolepenger

Silah Besigamukama (23) studerer ved det samme fakultetet som John. Han mottar ikke stipend, men føler med studentene som demonstrerte, ettersom han er studentleder ved fakultetet for jordbruk og miljøvitenskap.

– Jeg deltok ikke i protestene den 8. november, men jeg støtter studentene som demonstrerte. 

Selv var han semesterets første suspenderte student. Ved begynnelsen av semesteret forsøkte universitetet å øke skolepengene med 15 prosent, og Besigamukama ble suspendert i fire uker for å ha protestert. Flere studenter har vansker med å betale de nåværende skolepengene, og nå krevde skolen ikke bare høyere summer, men at pengene ble betalt med en gang semesteret begynte, forteller han.

– Noen har familie som er bønder, og når prisen på jordbruksprodukter faller, har de vansker med å betale. Det er vanlig å kunne betale litt og litt, men denne gangen ville universitetet ha alle pengene på en gang.

Han liker dårlig at universitetet krever at studentene betaler alle skolepengene på en gang, men selv unnlater å betale ut stipendene. Demonstrasjonene i september nådde også fram, og økningen i skolepenger ble utsatt til neste semester. I likhet med John ville han demonstrert igjen, om han var nødt.

– Vi prøver alltid å samarbeide med ledelsen. Men jobben min er å støtte studentene.