– Ingen vet hva politiet faktisk gjorde her

Utpå ettermiddagen 4. desember i fjor gikk jusstudent Zviad Tsetskhladze (19) på tur med kjæresten sin gjennom Tbilisis gater, da en sotete skoda stanset ved siden av dem. Ut av bilen steg flere menn kledd i svart. Zviad tenkte at dette var Tsitsukiene, en voldelig gruppe som antas å være knyttet til det georgiske regimet, som skulle banke ham opp for hans aktive deltakelse i demonstrasjonene. Det viste seg at mennene kom fra det georgiske politiet, og arresterte den 19 år gamle studenten for vold under protestene. Han er anklaget sammen med syv andre menn, for organisering og ledelse av gruppevold, en forbrytelse som kan straffes med seks til ni år i fengsel. 

Voldelige demonstrasjoner 

En snau uke før Zviad ble arrestert hadde det nemlig brutt ut voldsomme demonstrasjoner i Tbilisi etter at det sittende regjeringspartiet Georgisk Drøm (GD) annonserte å utsette landets EU-integrasjon frem til 2028. 

Siden demonstrasjonen brøt ut i høst har politiet arrestert over 500 mennesker tilknyttet protestene. Demonstrantene ble møtt med vannkanoner, tåregass og vold fra det georgiske politiet. Særlig i desember og januar eskalerte demonstrasjonene voldsomt, og regjeringspartiet svarte med å begrense forsamlingsretten gjennom nye lover, større bøter og lengre fengselsdommer. 

I dag sitter 54 demonstranter fremdeles i fengsel med kriminelle anklager, for blant annet bruk av vold mot politiet, hærverk mot offentlige bygg eller besittelse, salg eller bruk av narkotika. Zviad er blant disse som den georgiske opposisjonen omtaler som politiske fanger. 

Plantet bevis 

Zurab Tsetskhladze, Zviads far, har invitert Universitas til studenthybelen der Zviad bodde for bare noen måneder siden. Skolesekken hans henger på veggen, pensumbøker står fremdeles i hyllene og pulten i hjørnet av rommet renner over av notatbøker og tegninger. På veggen er det bilder av tidligere president Zviad Gamsakhurdia og dissident Merab Kostava, idolene til studenten. 

– Zviad har alltid vært politisk, forteller faren. 

Siden han var en liten gutt har han vært opptatt av georgisk historie og drømt om et fritt, selvstendig Georgia. Landet Zviad har vokst opp i har en lang historie med å bli plaget av naboene sine. Det grenser til Russland og Tyrkia, ligger like ved Iran, og har vært i krig med alle tre i løpet av de siste århundrene. Den stolte pappaen viser oss Zviads gamle tegninger av georgiske frihetskjempere gjennom tidene. 

To timer etter Zviads arrest tok politiet seg inn i studenthybelen hans og fant tre molotov-cocktails blant skolesakene i leiligheten hans. Zurab forteller at sønnen aldri har brukt slike våpen eller vært voldelig under demonstrasjonene. Selv om politiet hadde en ransakelsesordre, reagerer Zurab på at politiet tok seg inn i leiligheten. Han har liten tillit til politiet, og mener de plantet flaskene hos Zviad. 

– Ingen vet hva politiet faktisk gjorde her. Likevel blir ikke dette tatt i betraktning i saken, sier Zurab. Til tross for at Zurab mener at sønnen ble arrestert ulovlig, ble ikke foreldrene særlig overrasket da de fikk nyhetene. 

– Vi var delvis forberedt på at han kunne bli arrestert, ettersom det kan skje når man kjemper mot myndighetene, forteller Zurab. 

Faren forteller at Zviad var til stede under demonstrasjonens andre dag, hvor det ble voldelig mellom politiet og demonstrantene. Han forteller at Zviad ble forsøkt arrestert da han kjempet mot politiet, men fikk hjelp av meddemonstranter til å komme seg unna med noen få skader i ansiktet. Kort tid etter hendelsen publiserte Zviad en video på nett der han forklarte hvordan andre demonstranter kunne forsvare seg mot politibrutalitet. Denne videoen blir nå brukt mot Zviad for å bevise anklagene mot ham. 

– Han snakket kun om selvforsvar, og ikke noe om aggresjon, poengterer Zurab. 

Et korrupt rettssystem

Ioseb Edishverashvili tar sin ph.d. i menneskerettighetsjus i Tbilisi og jobber i Georgian Young Lawyers’ Association (GYLA). GYLA er en av de største menneskerettighetsorganisasjonene i Georgia og følger nå de pågående rettssakene tett. 

Ifølge Edishverashvili kan mange av arrestasjonssakene sees i lys av et økende autoritært Georgia. Han mener at rettsforfølgelsen av demonstranter brukes som politisk verktøy for å skremme demonstrantene bort fra gatene. 

– Som advokat vil man skyte seg når man ser hvordan rettssystemet håndterer disse sakene, sier Edishverashvili. 

Den unge advokaten er tydelig oppgitt over rettssystemet i hjemlandet sitt, og med et humoristisk glimt i øyet og en noe apatisk distanse gir han Universitas en kort sammenfatning av Georgias rettssystem. 

Georgias rettssystem har vært korrupt siden Georgia fikk selvstendighet i 1991, forteller han. Rettssystemet svarer alltid til den sittende regjeringen, og både regjeringsmedlemmer og parlamentarikere har nytt godt av rettssystemet i mange år. I løpet av vinteren har GD gjort det ulovlig å blokkere veier, bære ansiktsmaske, si verbale fornærmelser mot politiet og bruke pyroteknikk. Bøtene for lovbrudd er blitt så høye, at de nå er det dobbelte og trippelte av en alminnelig månedsinntekt i Georgia. Amnesty International sier at Georgias rettssystem blir brukt som våpen for å stilne meningsmotstandere, til å skape frykt og innskrenke ytringsfriheten. 

Det er de samme menneskene som har ledet rettssystemet i Georgia siden 2002. Det er ikke nødvendigvis materielle goder som flyttes fra det ene leddet til det andre, men snarere tjenester, forteller den unge advokaten. 

– Dette er sånn autorisatoriske regimer fungerer. Vi er bare et steg unna å bli et diktatur, sier Edishverashvili. En politiker kan si til en dommer at «gir du vedkommende den og den dommen, så skal jeg gjøre deg en tjeneste senere». 

Han forteller at man kan se tydelige spor av et illegitimt rettssystem ved å observere de 54 pågående kriminalsakene. Det er mange likheter mellom sakene: aktor (som representerer politiet og myndighetene) får som regel alltid godkjent alle vitner og bevis i forkant av rettssakene. Forsvareren (som representerer demonstrantene) får så godt som aldri godkjent sine vitner eller beviser. Dette gjør at sakene omtrent alltid bygger på aktoratets beviser. 

– Det er ikke interessant for dem å høre på fortellingen til de arresterte. 

Guttene som smiler i retten 

Torsdag 6. mars hadde Zviad og de syv andre han var anklaget med, sin fjerde runde i retten. Da Universitas ankommer Tbilisi City Court litt etter 13:00 hadde rettssaken enda ikke startet, og det tok 40 minutter før de tiltalte blir sluppet inn i salen. De pårørende reiser seg og vinker og lager hjerter med hendene sine. De elleve unge mennene smiler og vinker tilbake. Zviad sitter og smiler til familie og venner langt inn i rettssaken, enda dommeren og aktoratet for lengst har begynt å snakke. 

I studentens sak bruker aktoratet en annen finurlig metode. De fremviser minimalt med beviser for at de smilende guttene var skyldige. Dette skaper en merkelig dynamikk i rettssalen, der det er opp til forsvareren å bevise at politiets anklager om vold er feilaktige, mens aktoratet ikke trenger å bevise noe selv. 

Rettssalen gir assosiasjoner til et ungdomsskole-klasserom. De pårørende beholder luene på enda de har fått beskjed om å ta de av, og aper med vaktene som omringer de tiltale. Når de får tilsnakk tar de luene av og smiler til hverandre. Men de åtte mennene er ikke skoleelever lenger. De har sittet i varetekt i mange uker, og skal tilbake i fengsel så snart timene i retten er over. 

Ugyldige beviser? 

Zviads far Zurab mener bevisene mot Zviad ble plantet. Flere i opposisjonen som Universitas har snakket med stoler ikke på politiet, og mener de ved flere tilfeller har plantet bevis hos demonstranter og aktivister. 

Rettsprosedyrene er ofte uredelige, sier Edishverashvili. Advokaten forteller at mange av kriminalsakene aldri blir fulgt opp av politiet. Av de som følges opp, er det ofte ikke helt etter loven. Ransakingen av leilighetene til de tiltalte pågår uten vitner. Dette er vanlig rettsprosedyre, men i Georgia er tilliten til politiet lav. 

– Det kan være mulig at politiet planter bevis hos de anklagede, men det er svært vanskelig å bevise det. 

Særlig i sakene som omhandler narkotika, er det mange i opposisjonen som mener politiet har plantet det. I flere av rettssakene som pågår har politiet funnet narkotika i lommene til demonstranter eller hjemme i leiligheter under ransakingen. Ifølge Edishverashvili er det ofte hard narkotika som er vanskelig å få tak i. Når Edishverashvili og hans kollegaer skal besøke rettsministeriet går de aldri alene. 

– Vi passer på at vi ikke får plantet narkotika på oss eller blir anklaget for andre brudd. 

Ifølge Edisherashvili bemerket de arresterte ofte under rettsforhandlingene at bevis ble plantet i forbindelse med ransaking og beslag. Dette, sammen med dommerenes utilstrekkelige gjennomgang av bevisene, forsterker mistanken om at bevisene ikke ble fremskaffet i samsvar med internasjonale juridiske standarder. 

«Buret» 

Inne i Zviads leilighet trekker faren ut en avis og legger den på sofabordet. Avisa heter «Buret», det er den første utgaven noensinne, og på forsiden er det uttegnet en fengselscelle som roper «revolusjon» ut til kartet over Georgia. 

– Denne avisa skriver Zviad fra fengsel, forteller faren. 

Zviad skriver avisa gjennom å sende brev fra fengselet til faren, som trykker avisa. 

– Han er veldig nøye, sier Zurab og viser flere brev med detaljerte beskrivelser over avisas uttegnelse. 

Nå som Zviad sitter i varetekt, og foreldrene bor i byen Batumi helt vest i landet, er det ingen som bor fast i leiligheten. Derimot bruker foreldrene den når de er i byen for å følge opp rettssaken, trykke avisa og demonstrere mot GD. Derfor må foreldrene finansiere leilighetskostnadene. 

– Jeg jobbet i en statlig organisasjon i Batumi, men jeg fikk sparken på grunn av min og min sønns aktivisme, forteller Zurab. 

Til tross for arbeidsledigheten hans, klarer de å finansiere leilighetens kostnader gjennom økonomisk støtte fra vanlige folk. 

– Vi ønsker gjerne å beholde leiligheten. Det er ikke altfor dyrt, så vi klarer oss, forteller Zurab.