Demoboks er i gang

Les flere anmeldelser, hør mp3s og finn siste nytt på universitas.uio.no/demoboks/

Bandene anmeldt i første runde:

Maudangelica

Lars:Bra potensiale her. Fin vokalføring og endel spennende valg i arrangementet. Soundet er passe laidback. Krever ganske mye å hevde seg innen en slik genre! Denne låta kunne helt klart vært mer spennende. Man venter liksom på et forløsende refreng som ikke kommer. Litt overdrevent mye (og høye) vokalharmonier er her også.

Karakter: 6

Silje: Maudangelica er definitivt bedre som bandnavn enn menneskenavn. Dette er litt Ephemera møter instrumenter, like koselig og farlig, med en koring som nærmer seg Abba på det mest euforiske. «We are all in family» er ren og pen og like støtende som en fjær, men samtidig er den ganske solid. Det er synd at demoen ikke byr på mer enn én låt, så vi verken får bekreftet eller avkreftet at dette ville blitt kjedelig i lengden.

Karakter: 4

Andreas: Jeg har vært vokalharmonienes hemmelige beundrer ganske lenge, så jeg ville i utgangspunktet ikke ha noe i mot en låt som har dette som bærende element. Likevel – når vokalen står mer eller mindre alene blir det i overkant tynt og naivt. Er de første tekstlinjene en selvironisk kommentar til musikken (we are all tiny variations of the same theme)? Bør passe seg for ikke å høres ut som Åse Klevelands første singler. Pluss for bra bandnavn.

Karakter 4

Benedikt: Hvor lite musikalsk kan man være og fremdeles være medlem i et band? Hva er poenget med å legge på en sur gitar over et OK komp? Hva er vitsen med sur koring? Det ødelegger jo hele låta! Dessuten heter det vel strengt tatt ikke «in family» i betydningen «i familie» på engelsk. Jeg håper aldri jeg hører dette bandet igjen.

Karakter: 2

Samlekarakter: 4

VOM

Lars: Beklager å måtte si det, men jeg får litt sånn åttitalls rødstrømpe-rock-feeling av dette! Er i utgangspunktet en tilhenger av norske tekster, men her gjør det bare at Pelle Parafin-assosiasjonene melder seg raskt. Kommer nok aller mest av måten her synges på. Kompet låter ikke så verst, og med litt mer øving kan det bli et dugelig garasjerock-band. Melodiene er også godkjente.

Karakter: 5

Silje: Alle som lager musikk om majones kan få være mine venner. I tillegg er VOM a) jenteband, b) som synger på norsk, c) og synger kult. Tøft og bråkete, uten å bli grumsete. Det hele høres veldig kleent ut, og jeg mener egentlig det som en kompliment. Andrelåta har i tillegg en melodi som henger seg fast, og en fantastisk artig tekst.

Karakter: 8

Andreas::VOM har levert to ganske forskjellige låter som på hver sin måte er sjangertro uten at det høres ut som direkte plagiat. Dette er imponerende, men også temmelig uoriginalt. Her er det både AC/DC, garasjerock og poppunk. De voksne ville kalt dette masete, men dette bør VOM ta som en kompliment og bygge videre på. For intensiteten er der, sammen med en del gode hooks. Med litt mer skråling, stemmebrist og 50-talls koring begynner dette å nærme seg godt potensiale.

Karakter: 6

Benedikt: Dette lukter ungdomsklubb. Det mener jeg som en kompliment. Jeg hører gjerne mer fra dette bandet. Tekstene er i klassisk fun punk-stil, og musikken er passe oppfinnsom med artige detaljer på gitar-fronten. Koringa på låt nummer to er festlig, et realt grisehyl som nesten treffer tonen. Lydbildet burde vært mindre polert, dog.

Karakter: 4

Samlekarakter: 5.75

Linen Cox

Lars:: Som silke mot huden! Som farin for øret! Dette var virkelig vakkert! Gåsehuden på plass fra første strofe. Snakker da om førstelåta. Feeet lyd på kompet og nydelig vokal. Kjempebra låt rett og slett! Ble imidlertid svært forundret når andre låta kom. Plutselig er de et hip-hop-band, gitt! Stilforvirring sa du!? Men også den låta er bra, isolert sett. Ville sogar råde dem til å holde seg til den første stilformen. Skulle nesten ønske den andre låta ikke var med. Da hadde det blitt full pott.

Karakter: 9

Silje:: Dette var en av de første demoene jeg hørte, og jeg tenkte med en gang at dette må med. Tatt alle andre bidrag i betraktning faller Linen Cox likevel noe på lista. Stille, med vakker, ensom vokal, trist fiolin og gitar og altfor banale tekster som med fordel kunne fått mindre dominerende plass. Med så framtredende vokal må tekstene være bedre. Er ikke helt sikker på dette med å dra inn en slags rap her heller.

Karakter: 4

Andreas: Til tross for den tørre, preprogrammerte rytmeseksjonen kommer Linen Cox ganske godt ut av det takket være en fin stemme og rapping på engelsk uten at det virker flaut. Det er tilløp til en del melodiske vendinger som dessverre aldri forløses, men produksjonen er bra og det er absolutt hørbart. Min største innvending er at dette blir altfor glatt. Mer kanter og motstand i lydbildet er nødvendig for at noen skal kunne huske dette. Og kast Dido-platene.

Karakter: 5

Benedikt:: Dette er dødsens kjedelige greier. Vokalen er god, men låta går ingen steder. Sang nummer

to

er en rapp. Første verset er kult, men så kommer refrenget, som er helt vanvittig døvt, og så kommer noen vers med mer snakke-synging enn rapp. Grøss. Jeg skjønner ikke hvem dette er ment å appellere til. Dette er musikk som ingen trenger.

Karakter: 2

Samlekarakter: 5

O Eldad

Lars: Litt mislykket forsøk på eksperimentelt komp på første låta. Også nokså kjedelig gitarføring. Reddes av vokalen. Samme gjelder andre låta, selv om denne er bedre. Blir alt i alt litt for stillestående dette! Tilløp til fine stemninger, og enkelte pene partier, men mangler en god del før det skiller seg noe nevneverdig ut.

Karakter: 4

Benedikt:Hvis trip hop er din greie, kan det være OK å sjekke ut O Eldad. Den første låta her er egentlig fin, hvis du takler den lamme teksten. Nummer to er fin, men veldig lang uten at det egentlig skjer stort. O Eldad har noe for seg, men trenger å eksperimentere mer. Dette er ikke spennende nok til å være interessant i lengden.

Karakter: 3

Andreas: Begge låtene har litt for åpenbare Portishead-referanser i låtskrivinga.

Akkurat nå er det vanskelig å tenke på noe annet enn hvor likt Beth Gibbons dette egentlig er. Slikt er forstyrrende. Men her er det nok uttrykksvilje bare bandets egenart får slippe mer til. Monotonien i låtene kunne i større grad bygget opp spenning, men det hele forsvinner litt i kjedsomhet fra musikernes side. Med litt mer utvikling i låtskrivinga kan dette fort bli mye mer spennende.

Karakter: 5

Silje kjenner folk i bandet og avstår fra å stemme

Samlekarakter: 4

Zephire

Lars: Også her høres et soleklart potensiale. Kan så visst bli et bra poprock-band av dette! Første låt er bra og har både trøkk og driv. Andrelåta er litt mer langdryg og noe tam. Vakker stemme på vokalisten. Bra samspill.

Karakter: 7

Benedikt: Dette er virkelig grusomt. Opptakene er gjort live, og man kan

høre publikum juble. Det hadde ikke jeg gjort hvis jeg hadde vært på konserten. Jeg ville antagelig gått før det var ferdig. Den første låta er en slags power-rock med dramatisk dame-vokal. Låt nummer to ender i et parti med øsende gitar, kræsjende symbaler og sure ul fra vokalisten. Dette stinker som ei diger tømmerhoggerskjorte med sneiper i lommene.

Karakter: 1

Andreas:To låter. Den første – standardisert indierock uten gjennomslagskraft. Den andre – Uinspirerert og pompøs britpop. Felles for begge er forutsigbarhet og tunge blokker av fire fjerdedeler som trekker lytteren ned i et Creed\'sk alvor hvor ingenting synes å fange oppmerksomheten og alt glir i ett. Vokalisten forsøker, men kan ikke dra hele bandet alene. Jeg liker liveopptak hvor bandet får vist fram sitt sanne jeg, men dette blir for trist.

Karakter: 2

Silje:Første gang jeg hørte gjennom alle demoene, og etter at jeg hadde glemt alt sammen, satt jeg igjen med en god assosiasjon til Zephire. Det må være et bra tegn. Liveopptaket lider under dårlig lyd som liveopptak ofte gjør, og låtene kunne med fordel blitt strammet inn litt. Men ellers minner det meg umiddelbart om K’s Choice, noe som medfører at jeg ikke kan unngå å like det. Låt nummer to er definitivt repeatvennlig.

Karakter: 7

Samlekarakter: 4.25