Thea Lysvik turte ikke ta pauser

Student-Oslo flommer over av historier om ubehagelige opplevelser i servicebransjen. Vi har samlet femten av dem. Les de andre her:

• [Hannah gikk til rettssak for å få lønn](1)
• [Miriams sjef prøvde å kysse henne](3)
• [Arash fikk truende e-poster fra sjefene](2)

– Det var heldigvis aldri noen som stakk av fra mine bord

For å tjene penger til utveksling til Cape Town, tok Lysvik sommerjobb på et av utestedene i Oslo sommeren 2016.

Sommerjobben skulle imidlertid bare vare i en måned, da Tveter opplevde arbeidsforholdene som uholdbare.

– Det som irriterte meg mest var at man måtte ringe inn en time før man skulle være på jobb og spørre om man skulle komme i det hele tatt, forteller Lysvik.

11-timersvakter

Selv om vakten var avtalt på forhånd og godkjent av sjefen, kunne Lysvik på kort varsel få beskjed om ny arbeidstid- eller å bli hjemme.

– De kunne si enten «ja, bare kom» eller «nei, du trengs ikke i dag i det hele tatt» eller «nei, du trenger ikke komme nå, men kan du komme om tre timer?». Så da sitter man hjemme og ruger i tre timer da, sukker Lysvik.

Når man var kommet på jobb kunne man også risikere å få avtalt arbeidstid forkortet eller forlenget, uten å verken få betalt for timene man mistet eller å få overtidsbetalt.

– Et par dager når det regna fikk jeg beskjed om å ikke komme, men de sa at de skulle gi beskjed om været letta da. Når du har satt deg opp på en vakt forventer de at du har satt av hele dagen.

Lysvik måtte selv jobbe 11-timersvakter uten overtid.

– Når det begynte å bli tomt på kveldene begynte de å sende hjem servitørene, men det er jo servitørene som også skal rydde, gå med søpla og stenge. En gang var vi bare to stykker igjen til å gjøre hele den jobben. Så vi må bli til vi har rydda alt uansett hvor lang tid det tar.

Dekket regningene selv

Med 102 kr i timen og ingen overtidsbetaling, var det tipsen fra berusede, sommerglade gjester som holdt Lysvik gående.

– Jeg satte meg ofte opp på de seneste vaktene fordi det er da man får mest tips. Det er jo det man tjener på, men du må ha flaks med bordene og været, forteller eksservitøren.

Selv om godt vær fører til mer tips, sørger ikke arbeidsplassen for at servitørene får matpause på travle dager.

– Det er dritmye å gjøre når det er fullt der. Vi måtte stemple oss ut for å ta pause, men det var det aldri noen som gjorde, for man måtte jo passe på bordene sine. Man får ikke erstatter, så de andre servitørene må passe på flere bord i tillegg til sine egne når noen har pause.

Grunnen til at det er så viktig å passe på bordene sine er at servitørene selv må betale regningen dersom gjestene stikker av uten å betale.

– Det var heldigvis aldri noen som stakk av fra mine bord mens jeg jobbet der. Jeg fikk alltid dørvakta til å holde et øye med bordene mine hvis jeg måtte gå til andre enden av restauranten med noe, forteller Tveter.

Theas historie er bare en av flere. Her er tre andre opplevelser. Fornavnene deres er ekte, men etternavnene er anonymisert.

Michael

Jeg jobbet i en fastfood-kjede der de ansatte bare unge folk, rundt 15-16 år. Og det var kjempestressende miljø. Vi hadde for eksempel en maskin som ga karakter fra A til F på hele stedet og sendte inn data til hovedsentralen. Så om en jobbet treigt så gikk datascoren på stedet ned. Som igjen førte til at sjefen alltid var bak ryggen din og fulgte med på hva du gjorde. Man fikk heller ikke lov til å snakke med kollegaer mens man jobbet. Jeg fikk aldri noe ordentlig begrunnelse, men det var typ sånn «jobb, ikke snakk».

Ingvild

Jeg varslet tidligere sjef om seksuell trakassering da jeg var 17 og jobbet på en bensinstasjon, og ble møtt med et trekk på skuldrene. Jeg måtte trygle om å få slippe å jobbe med fyren lenger. Det startet med sånn «kan vi ha sex på bakrommet» og eskalerte ganske fort til at han tok på puppene mine og rumpa mi veldig ofte. Til slutt tok han meg hardt i skrittet, og så slappa jeg han og gikk til sjefen ved første anledning. Jeg fikk forresten betalt sånn 88 spenn i timen den første tiden jeg jobbet der, men det var med kontrakt, da.

Veslemøy

Jeg jobbet på en stor kafékjede da jeg var 19. De andre var også unge eller arbeidsinnvandrere. Sjefene skapte et veldig dårlig arbeidsmiljø. Da en polsk jente prøvde å klage til ledelsen over at hun hadde blitt dårlig behandlet av sjefen, ba de henne om å bare ta det med sin tidligere sjef (hun hadde blitt oppsagt), for så å videresende hennes klagemail direkte til denne sjefen. Han svarte ledelsen med å si noe sånt som at han «hadde slitt med denne kjerringa lenge, men var heldigvis kvitt henne nå». Det var også en som ikke var så god i norsk og eldre og derfor ikke så lett på foten som oss andre, som ofte ble skjelt ut av sjefen når hun gjorde ting feil.