Å lære seg å svømme

Det knallblå skrivebordet mitt står i stua under et krysspostvindu med hvite kanter. Jeg sitter i andre etasje, ser utover Sannergata. Blålys hamrer forbi, hjertet gjør et hopp og pulsen akselerer som en nytrimma moped. 

Sånn er det å oppholde seg i den episodiske debutboka til kunstner Nikolai Torgersen (f. 1990). Alltid er man på alerten. Gater jeg har levd er tempofylt, med hopp og bykst hit og dit. 

Kapitlene har titler fra steder som Torgersen har tilknytning til: «Einars vei (2015)», «E6 (2018)» eller åpningen «Tromsøgata (2004)». Disse blir rammer for minnene – bilderammer om man vil – mer enn faktiske steder. De får en dobbel klangbunn hvor narrativet om selvets reise klinger høyest. Den ensomme fortelleren går i dialog med verden gjennom disse tilknytningspunktene, og selvet dannes for hver gang bilderammene skiftes. 

Torgersen er kunstner med utdannelse fra Einar Granum Kunstfagskole. Maleriene og tegningene hans omsetter for millioner (noe han ikke er redd for å understreke i bokas senere partier). I hans litterære debut følger vi hovedpersonen selv, som blar seg gjennom minner i ærlig selvransakelse. 

Det er åpenbart at Torgersen tenker i bilder. Situasjoner fra oppveksten, familien og de mange hjemmene. Vennekretser, bussen fra København til Oslo, sosialomsorgen. Foreldrenes død. «Livet består ikke av en uendelig mengde nye øyeblikk som man kan løsrive fra det som har skjedd tidligere. For meg oppleves livet som en snøball som hele tiden ruller nedover en slak, snødekt fjellside og stadig vokser». 

I Torgersens tilfelle er denne snøballen tilskitnet med rus, fattigdom, kriminalitet og familie. 

Ved å bruke steder som rammer for å fortelle selvets historie, løper forfatteren noe risiko. I noen partier fremstår denne tilfeldige, eksplisitt billedlige strukturen som svært levende. Den setter hendelser, steder og drømmer i tankestrukturer som utfyller hverandre. Som når et anfall rammer Torgersen som barn, idet han skal til å trikse på skateboardet i den provisoriske rampen på asfalten utenfor et av barndomshjemmene. Plutselig er vi hos legen hvor vi med forskrekket førstepersonsblikk ser legene snitte opp innsiden av lysken «og skyver flere tynne ledninger inn gjennom blodårene og inn i hjertet, [..] brenner av er ordene de bruker, området som forstyrrer hjerterytmen». Levende og ekkelt! 

Tilfeldig rekkefølge og forskyvninger i tid som fortellerramme gjør samtidig noen av situasjonene intetsigende eller diffuse. Det kan gjøre det litt vanskelig å skjønne hvor i reisen vi befinner oss, og dermed hvordan vi kan knytte det vi leser til tidligere hendelser vi har lest om. Noen steder blir den assosiative skrivestilen som gjerne kjennetegner modernismens skrivere, så sprikende og hoppende at det er vanskelig å følge tråden helt ut. Portrettet blir, med kunstens språk, mer ekspressivt og abstrakt, heller enn et konsentrert portrett. 

Språket til Torgersen er en blanding av ærlig og haltende. Noen partier er pulserende, hurtige stillbilder, nærmest språklige stilleben, med presis syntaks og treffende adjektiv. Noen slentrer liksom mer avgårde, og faller ut av tråden det nøster. På sitt beste er språket dypt metaforisk: «Vi har hoppet så mye i den at plankene under har knekt, det er sikkert ikke mer enn en tredjedel igjen av innmaten under der. Vi holder sammen i familien, det har jeg lært helt uten å bli fortalt det». Her blir plankene under madrassen en overgang fra materielt til immaterielt samhold, bare på noen få tegn. 

I romantikken var kunst noe som ble skapt i et trengselens bilde. Kunsten kom innenfra, og måtte ut. Kunstneren var et geni, som stod utenfor og led. Denne forståelsen gjenfinner vi hos Torgersen. Det er egne beretninger om ham selv, men i større grad er det en fortelling om selvet. Ja, kanskje er boka en memoar, mer enn en roman. Kan hende er det tosidig: Boka er en memoar om Torgersen fortalt av Torgersen. Fortellingen er en roman om selvet og skapertrang. 

Paradisbukta males frem i ekspresjonistisk stil: «Himmelen er gråhvit, hundrevis av tynne skyer dekker nesten over alt av blåfargen som ligger bak, og vannet speiler det svake lyset så godt det kan, og selv om havet er så håpløst grunt sammenlignet med himmelens uendelighet, er det nærmest så de smelter sammen i horisonten». Så banker selvet på døra: «Følelsen av å se ut mot fjorden i gråvær på vinteren minner meg om behovet jeg har for å lage ting». 

Sterkt er Torgersens beskrivelse av klassereisen fra «filleproletariatet». Enda sterkere er beskrivelsen av sårbarhet, som når han pirker rundt i diverse grumsete vann rundt i Oslo for å lære seg selv å svømme. Torgersen portretterer og forteller godt, og foruten noen språklige og formmessige spørsmål er dette en meget sterk debut.