Gull og grus til Sykofantene

Sykofant

Artist: Sykofant

Sjanger: Progrock

Oslo-bandet Sykofant henter navnet sitt fra pengeutpresserne i antikkens Hellas. Det er derfor en positiv overraskelse at de byr på musikalsk gull i sitt selvtitulerte debutalbum. At gullet ved nærmere inspeksjon viser seg å være litt mye grus, er en skuffelse. 

Debutalbumet tilhører progrock-sjangeren – en sjanger som defineres mer av «jeg vet det når jeg ser det»-mentalitet enn spesifikke elementer, men inkorporerer også surf, jazz og funk. Det resulterer i varierende suksess.

Starten av plata er myk. Her er de musikalske elementene av surf og funk klarest. Og det blir litt for mykt. Som introduksjon til det musikalske landskapet passer «Pavement of Colors» fint, uten større eller mindre problemer. 

Den 12 og et halvt minutter lange etterfølgeren «Between Air and Water» representerer desidert både det beste og verste av albumet. Starten på sangen kunne godt fungert som bakgrunnsmusikk til en Bond-film, men særlig spesiell er den ikke. Vokalen minner om presentasjoner på barneskolen – en slapp og mekanisk opplesning fra et manus skrevet dagen før, og det gjør ikke saken bedre. 

Når det faktisk er skriking på plata er det milevis bedre enn resten av vokalen. Spesielt i låta «Between the Monuments», hvor det er vokaler jeg digger. 

Når «Between Air and Water» endelig tar seg opp rundt fire minutter inn, er det til et skarpt gitarriff. Men at elektriske gitarer er høylytte, gjør ikke at samme riff om og om igjen blir mindre dølt – det blir bare mer merkbart og irriterende. Sakte blir andre elementer innført, men det tar såpass lang tid å komme til et klimaks, at det virker mer som en bandøvelse enn en sang. Det hjelper nok ikke at sangen går rett tilbake til den samme dølle utgangspunktet den startet på.

Etter åtte minutter skjer det derimot noe – ekte variasjon. Med et melankolsk og dystopisk musikalsk landskap flyter seksjon etter seksjon med hypnotisk musikk. Her har bandet endelig skjønt det. Og når de først skjønner det, er det musikalsk gull. Det er bare synd man må slite seg gjennom de første åtte minuttene. 

Den akustiske og nedstrippede «Forgotten Paths» er solid, om noe sviskete på starten. Låta fungerer som en slags miniversjon av hele albumet. Elementene som slår feil i tidligere sanger greier seg bedre her, og resultatet er kanskje den mest solide sangen på albumet. 

I dagens musikklandskap står det respekt av progrock-staheten, og i å produsere 10 og 15-minutter lange sanger. Om det er en ting Sykofant ikke prøver på, så er det å appellere til streaming-kulturen. Risikoene av å prøve så mye forskjellig i løpet av en sang slår begge veier, men uansett er det bedre enn noe musikalsk trygt forsøk kunne vært. 

Likevel ville litt mer oppdeling vært bra, spesielt i sangen «Strangers». En 3 minutter lang atmosfærisk seksjon uten noe annet enn sanddyner og svake klang er bra som asmr, men som siste del av en 10 minutter lang sang? Når man vil skippe en tredjedel, er det tid for noen kutt.

Selv på det verste er albumet bedre enn det meste annet. Albumet kan til tider virke som om Sykofant egentlig bare viser frem egne evner. Og det er morsomt, det. Problemet er at dette ville passet bedre live. Jeg etterlyser sterkt en konsert, for der skal jeg stå skrikende på første rad.