Debutalbum man drømmer om

Det er ytterst få artister som klarer å slå spikeren på hodet i sin første albumutgivelse. EDEL tilhører denne lille sirkelen av dem som klarer det. SAMBUCUS er et fabelaktig album som spiller på styrkene til denne duoen av siddisdamer. 

Platen kombinerer lyder fra indie, soul, pop og rock for å få et utrolig stilig uttrykk som består fra første til siste låt. 

Før jeg går inn på hva EDEL gjør for at albumet er såpass bra, må jeg gi en shoutout til de ofte glemte heltene som har produsert denne plata. Isak Kittilsen og Tarjei Egge-Hoveid har all grunn til å være stolte over hva de har vært med å lage her, det er et kunstverk av en produksjonsjobb. Så skal det sies at EDEL også har vært med i produksjonsprosessen. 

Det er i det hele tatt en ufattelig talentfull gjeng som har jobbet på dette albumet. Gitarsoloen på «Limbo» er utført av noen som åpenbart kjenner instrumentet sitt utrolig godt, og jeg krysser fingrene for at jeg hører mer av vedkommende i populærmusikken snart. 

Ikke bare er EDELs to medlemmer knallgode til å synge, men stemmene deres klinger spesielt fint sammen. Sangene bærer preg av at det er to vokalister som har tenkt ut måter å inkludere begge på sangene, og det funker som regel skambra. 

«Green Fields» er den desidert beste sangen på albumet, med en elektrisk (både metaforisk og bokstavelig) gitarspilling, vakre stemmer, både i kor og lead, og en trommebeat som bare kan defineres som smakfull. Fantastisk. 

Noe av det jeg savner på albumet, er en mer interessant tematikk i lyrikken. Det er såklart ikke nødvendig å bli høylitterær, men det er stadig mye fokus på kjærlighetssanger og bad bitch anthems som faller litt flate når tekstene også blir småteite og klisjefylte. 

Strofen «You are my favorite feeling» fra sangen «My Love» holder for eksempel ikke standarden som dette albumet fortjener. 

Det at albumet har en så klar sound er helt supert, men jeg skulle ønsket meg mer variasjon fra sang til sang. Mye av det kan høres ganske likt ut, og det gjør at man dessverre kan gå litt lei etter hvert. Det finnes avbrekk såklart: på tittelsangen «Sambucus» flexer EDEL sine melodiske kvaliteter, og viser at de ikke trenger ord for å vekke følelser. Det er dritfett. «Your Eyes» og «Mirage» skiller seg også ut med å være mer floaty ballader, men jeg savner fortsatt en viss variasjon. EDEL har knallgod dybde, og jeg tror at de har mer bredde enn det de viser frem. 

Albumet er likevel kruttsterkt, og jeg gleder meg til å høre hva EDEL finner på neste plate de gir ut. De skal dessuten spille på John Dee 23. april, der tar jeg meg nok turen.