Kjærlighet i koronaens tid

Enda en selvbiografisk roman om en forfatters vei til skrivekunsten? Enda en roman om kjærlighetssorg og depressive tendenser? Rammene er langt ifra grensesprengende, men Robin Van de Walle beviser at man ikke trenger å ha fått grått hår for å kunne skrive godt om hva det vil si å være menneske.

Han, solo begynner som en historie om kjærlighetssorg, men ender i en grundig studie av hva det vil si å komme til ens med seg selv.

Robin har blitt dumpet av en yngre mann med blonde krøller og sliter med å akseptere at det måtte bli sånn. En mørk og regntung november følger bruddet og den bergenske brosteinen oser av melankoli. Av kjærlighetssorgen utløses en flom av selvransakelse, i forsøk på å finne forklaringen på hvem han er og hvordan han har blitt sånn - et ensomt menneske.

Ikke lenge etter bruddet får Robin beskjed om at han må flytte ut av kollektivet han bor i. Den fysiske letingen etter et nytt sted å bo, flettes sammen med den psykoanalytiske reisen fra en mental tilstand til den andre.

Det hører med til historien at Robin opprinnelig er fra Flandern i Belgia. Hans reise til Norge og til det norske språket, via språkstudiene i Amsterdam, er en del av flisene i mosaikken som utgjør hans identitet som utlending.

«Den privilegerte utlendingen kan få lov til å stå litt utanfor og delta på eigne premissar. Velje sjøl kor norsk ein ønsker å vere, kor utanlandsk – kor mykje ein vil passe inn, kor annleis ein vil bli», skriver Van de Walle og gir oss innblikk i opplevelsene fra stedene han har bodd som har formet ham.

Klisjéer av typen «kva er ein heim?» henger naturligvis på slep med en sånn tematikk, uten at bruken blir overdrevet.

Språkstudentens blikk gjennomsyrer den introspektive analysen boka presenterer. Med akademisk presisjon plukkes ord og handling fra hverandre. «Eg» og «du». «Sol» og «solo». Gjennom å studere ordenes overfladiske betydning og språklige røtter kommer Robin sakte men sikkert nærmere sitt eget opphav og nærmere aksept og tilfredshet. De filologiske referansene er et enkelt, men virkningsfullt grep som fremhever kontrastene mellom mikro- og makroperspektivet Robin har på hans egen tilværelse.

Hovedpersonen finner selskap i bøker. Han blir etter hvert ekspert på litteratur om kjærlighetsorg og ensomhet. Leseren inviteres med på reisen ved stadige henvisninger til romaner, dikt og sangtekster. Det blir til tider litt oppramsende og «rett ut», men det tydeliggjør Robins søken etter knagger å feste livets uventede vendinger på.

Dette blir både bokas styrke og svakhet. Det er lite som er åpent for tolkning, men det gjør det samtidig enkelt for leseren. Det oppleves heller ikke som et poeng at fortellingen skal fremstå mer kompleks enn den er når den tross alt skal gjenspeile en 26-årings utilgjorte livsbetraktninger.

Karakteren Robin drømmer om å bli forfatter og skrive «ein skeiv kjærleiksroman med en god del homoerotikk», for det er manko på det i norsk samtidslitteratur. Van de Walle har skrevet seg inn i en annen sjanger med vekstpotensial – bøker skrevet med naiviteten til et søkende menneske under 30, med livet foran seg. I det merkelige veiskillet mellom studietid og voksenverden. Historien er tung, mørk og pandemipreget, men boka oppleves likevel som frisk og i tidens ånd.

Han, solo oser av melankoli og nostalgi. Van de Walle skriver treffende om den klassiske identitetssøken. En hjerteskjærende, men uunngåelig del av tjueårene. Boka vil treffe et sårt punkt hos alle som har opplevd perioder med usikkerhet, ensomhet og identitetsforvirring. Enhver pandemistudent vil nok også kunne kjenne seg igjen, og ha godt av å lese denne romanen.