Har Yellowroots funnet oppskriften på livet?

Yellowroots’ debut-EP “Oppskriften på et bedre liv” kaster ikke bort tid helt fra start. Det er god trøkk i de seks sangene. De rundt to-tre minutter lange låtene har et høyt tempo, men roer seg litt ned i “Skate” og “Tunellsyn”. Denne formen for indie-rock med en smak av punk er ikke det jeg pleier å høre på, men føles likevel som akkurat det jeg trengte etter en lang, lat sommer. “Ta og slå meg i trynet for jeg har det så bra”.

Yellowroots har hatt det travelt den siste tiden. Over sommeren spilte de på Safafest og Klubbøya. Så skal de innom by:larms Torggata-fest denne uken, og nå lanserer de også EP. Yellowroots’ vokalister Tale og Torvald samarbeider utrolig godt. Deres to stemmer skaper en helhet og variasjon som er veldig innbydende. Men det er problemer med lydmiksingen: Vokalen blir av og til for lav i forhold til instrumentene, så man må høre ekstra godt etter dersom man ønsker å få med seg hva de egentlig prøver å si.

Har bandet faktisk funnet oppskriften på et bedre liv? Hvis svaret er “ja”, er ingrediensene godt gitarspill, dyktig trommis og velskrevne lyrics. Dette er gode råvarer, ingredienser til et godt liv. Vokalen er på sitt beste i refrengene når det trøkkes på, og i bridgen på “Kline”.

Da er det instrumentale og vokale på samme bølgelengde. Akkurat som ingredienser til en tartar, er stemmene best når de er rå. Det er da det river i roen til sjela. Og der treffer Yellowroots.

Denne gjengen lager musikk for folk som går med vintage jeans og store t-skjorter med hull i. Dette er for folk som handler på alle de kuleste bruktbutikkene i byen. Det er for folk som ikke trenger å gjøre akkurat det samme som alle andre. Det er musikk som får deg til å komme deg opp fra sofaen og ut i byen. Det er definitivt ikke musikk laget for slappe, fyllesyke

søndagsmorgener. Musikken får noe til å bevege seg inne i hodet, som setningen “Vi løp nakne rundt på plassen”.

Platen gir et akkurat passe nivå med eksistensiell kvartlivskrise. “Jeg er en snegle, altfor treg til å få seire.” Det kan jeg relatere til. Dette treffer essensen av studenters prokrastineringsevne. Utsetter alt til siste liten slik at man så vidt når i mål.

“Er det virkelig det jeg vil?” Nei, det er vanskelig å vite hva man vil i fremtiden, men jeg vet at jeg vil høre mer Yellowroots.