Konspirasjonsteorier? Nei takk.
«Konspirasjonsteorier spres som ild i tørt gress i perioder med konflikt og krig, når samhold og solidaritet blir satt på prøve», skriver Tord Magnus Håland Dyrkorn i svarinnlegget.
I forrige utgave av Universitas gikk Daniel Hesby Hansen ut med et svar på undertegnedes kommentar fra forrige måned.
Han unnviker nærmest akrobatisk hovedpoengene mine i svaret sitt. La meg bryte det ned ytterligere: Jeg ønsker meg en mer etterrettelig våpendebatt. For det første er ønsket mitt, helt eksplisitt, en debatt – ikke én enkelt konklusjon eller standpunkt basert på objektive «sannheter».
Jeg skriver nettopp at akademia må gjøre det akademia kan best, altså ta sin rettmessige plass i debatten, slik at det blir en så mangfoldig og aktiv debatt som mulig, med så få faktafeil og misforståelser som mulig.
Deretter er det opp til enhver å innta det standpunktet han eller hun måtte synes passe. Hansen skriver selv at normativitet er sentralt i slike debatter. Det er helt korrekt, men den normativiteten må bero på en debatt uten misforståelser, konspirasjonsteorier og løgn. Hvilket tar meg til det neste poenget i ønsket mitt.
I ønsket om en mer etterrettelig våpendebatt, ligger det et premiss om at våpendebatten hittil har vært preget av uetterrettelighet. Det vil si argumenter og utsagn som ikke er til å stole på – som ikke har røtter i virkeligheten. Hansen synes det er forstemmende når jeg antyder at enkelte stemmer i debatten i praksis fungerer som Putins medløpere.
La meg gjøre det klart: Det er ikke antivåpenstandpunktet som gjør at enkelte våpenmostandere fortjener stempelet som Putins medløpere. Det er konspirasjonsteoriene deres om de våpengivende landenes interesser og intensjoner, og om Natos overordnede mål.
Joakim Møllersen antydet at det er Natos ønske at krigen skal vedvare så lenge som mulig. Marielle Leraand sa eksplisitt at krigen i Ukraina først og fremst er Vestens krig, ikke ukrainernes egen overlevelseskamp.
Er det urimelig å mene at påstander som dette hjelper Putins agenda?
Virkelighetsoppfattelsen til Møllersen og Leraand (ikke deres våpenstandpunkt) utgjør en marginal del av det norske folk, og er dermed foreløpig ubetydelig. Men konspirasjonsteorier og ideologier bygget på konspirasjonsteorier, spres som ild i tørt gress i perioder med konflikt og krig, når samhold og solidaritet blir satt på prøve.
Derfor er det helt på sin plass at krefter fra akademia gjør sin plikt, og avklarer hva som er fakta, hva som er teorier og hva som er ren løgn.