SPØR: Du kan spørre meg hva jeg tror på, hvorfor jeg tror eller bare om jeg går i kirka eller ikke, skriver Johannes Nyborg.
SPØR: Du kan spørre meg hva jeg tror på, hvorfor jeg tror eller bare om jeg går i kirka eller ikke, skriver Johannes Nyborg.illustrasjon: Øivind Hovland

Hvorfor skal jeg gjemme troa mi?

Vi studenter må bli litt tøffere. Vi må tørre å snakke om levd religion og livssyn.

På søndag skal jeg i gudstjeneste. Det skal jeg neste søndag også. Dette bryr du deg kanskje ikke om, og greit nok er det. Men jeg er litt lei av at tro og religion er ei privatsak, kan vi ikke prate litt mer om det?

En undersøkelse gjort av den kristne studentorganisasjonen NKSS Laget viste i 2018 at 90 prosent av kristne studenter mener at kristne lever med troa «inni skapet», og to av tre kristne studenter snakker ikke regelmessig med ikke-kristne om troa si. To veldig høye tall. Målet skal ikke nødvendigvis være at alle skal snakke om tro hele tida, men at så få velger å snakke om troa si til medstudenter, vitner om at det er noe som ligger i veien for samtalen.

Les også: «Studentar, forein dykk for livet på jorda»

Jeg tror faktisk like mye på Jesus når jeg er på U1 med en øl i hånda som når jeg tar imot oblat og vin under nattverden

Jeg husker godt da jeg fortalte en kompis at jeg var kristen. «Å, så fint. Dere er jo alltid så glade!» Han mente det helt klart som noe bra. «Gladkristen» er egentlig et fint begrep. Likevel kjente jeg det hang litt i. Jeg kan jo være sint, jeg også? Jeg er mer enn en dumsnill Ned Flanders. Jeg kan være reflektert, og har meninger og tanker om mye annet enn bare Jesus. Selvfølgelig var det jo ikke dette vedkommende la i setningen da han sa til meg at vi var så glade. Likevel valgte han å ikke stille noen flere spørsmål. Han lurte ikke på noe mer etter jeg sa jeg var kristen. For han var kristne bare glade, og mer trengte ikke han vite.

Jeg, og andre kristne, møtes også med mer alvorlige fordommer. Jeg har fått høre at jeg er homofob, sexist, Israel-venn, abortmotstander og at jeg ikke tror på vitenskap. Jeg har til og med møtt en som bare antok at jeg ikke trodde på evolusjon. Dette er antakelser uten videre spørsmål. Ofte kommer de ikke som et angrep, men mer som en slags observasjon. Disse menneskene har et visst bilde av kristne, og jeg som kristen faller da fint inn i dette bildet, tror de. Bare fordi jeg er kristen, må jeg visst også være skeptisk til homofili.

Men, og et viktig men, de fleste jeg møter reagerer ikke med fordommer når jeg forteller at jeg er kristen. De reagerer med likegyldighet. Et «åja», så fortsetter samtalen videre med nye temaer. Man snakker jo ikke om religion og tro og sånt. Dette er jo for å la meg slippe å prate om troa mi virker det som. Religion er jo tross alt bare ei privatsak, noe som hører hjemme mellom husets og kirkas fire vegger.

Les også: «Den studentdemokratiske revolusjon begynner nå»

Om vi tar samtalen om tro ut av kirka, ut av hjemmene, ja da slipper slike uoriginale fordommer å spre seg

Jeg er like kristen i forelesningssalen som jeg er i benkeradene i kirka. Jeg tror faktisk like mye på Jesus når jeg er på U1 med en øl i hånda, som når jeg tar imot oblat og vin under nattverden. Troa mi er ikke et politisk valg som jeg kan endre ut fra hva som skjer rundt meg. Troa mi er hvem jeg er. Det er bakgrunnen min og verdensbildet mitt. Den er kjempeviktig for meg.

Dette er en oppfordring til samtale. Er det noe vi studenter bør være flinke på, så er det å samtale. Vi bør ha rom til å snakke om viktige temaer, og det tror jeg trosliv er. Fordommer og stereotypier forsvinner ikke av seg sjøl. De forsvinner gjennom å lære mer av andre. Nettopp derfor trenger vi å løfte dette temaet ut av privatlivet, og inn i samtalene med våre medstudenter.

Så still spørsmål. Gjerne kritiske, men hold dem saklige. Spør hva det innebærer for meg å være kristen. Bare vær så snill hold deg unna spørsmål som «hvor kristen er du?» Du kan spørre meg hva jeg tror på, hvorfor jeg tror eller bare om jeg går i kirka eller ikke. Det finnes naturligvis noen som trives med at troa deres er en privat greie. Det er okei, men ikke bare anta at det er slik. Studenter, tør å snakke om levd religion og livssyn.

Jeg vil beskrive meg som en liberal kristen. Jeg ser ikke noe skille mellom vitenskap og kristendommen, jeg kan fint tro på begge deler. Jeg støtter likekjønnet ekteskap både i og utenfor kirka. Og jeg gremmes over utviklinga i USA og det lekkede høyesterettsdokumentet. Jeg tror faktisk ikke jorda ble skapt for 6 000 år siden. Jeg vet, det er nokså revolusjonerende.

Disse meningene vil nok ikke overraske de fleste. De er rett og slett ganske vanlige blant studenter flest. Likevel finnes det folk som antar at jeg ikke er feminist, bare fordi jeg tror Gud kom ned som menneske for 2000 år siden. Men det finnes ei ekstremt lett løsning på dette. Om vi tar samtalen om tro ut av kirka, ut av hjemmene, ja da slipper slike uoriginale fordommer å spre seg. Få jeg møter inviterer til samtale om tro. Den samtalen tror jeg er viktig. For meg som kristen, men kanskje enda viktigere for folk uten samme livssyn. Så for Guds skyld, spør meg hvorfor jeg tror da vel.

Les også: «Det handler om liv og død»