Universitas mener:

Flere titalls studenter demonstrerte utenfor Stortinget i oktober i fjor for en økning i studiestøtten.

Hvor er studentenes lønnsoppgjør?

Hvis studiestøtten skal fortsette å være en bærebjelke i den norske modellen, er tidspunktet langt på vei modent for å knytte den til lønnsveksten.

Lønnsforhandlinger, streik og fagforeningsledere med blå ringer under øynene er sikre vårtegn. Og godt er det. Den norske modellen bygger på et samarbeid mellom arbeidslivet, regjering, storting og andre institusjoner, for å sikre et rettferdig og bærekraftig velferdssamfunn. Koordinert lønnsdannelse er en bærebjelke i dette systemet.

Hvert år forhandler partene på arbeidstaker og arbeidsgiversiden om å få til en lønnsavtale som både skal sikre arbeidernes kjøpekraft i tråd med prisutviklingen, og bedriftenes konkurransedyktighet eller hva staten kan tåle. Selv om partene sjeldent blir like fornøyde, er de fleste enige om at systemet funker.

Men det finnes også en stor gruppe i samfunnet som ikke har mulighet til å forhandle om sin egen lønn, nemlig studentene. De fleste av dem får mesteparten av sin inntekt gjennom Statens lånekasse for utdanning. Selv om størsteparten av denne summen utbetales som et lån, er både renteordningene og tilbakebetalingsavtalen såpass gunstige at det er en avtale de fleste tar til takke med.

Siden Lånekassen ble etablert i 1947, har staten bidratt til å finansiere utdanningen til hundretusenvis av nordmenn. Den norske modellen, der altså. Dermed blir det heller ikke feil å omtale studiestøtten som studentene viktigste lønnsinntekt. Som andre arbeidstakere får også studenter betalt for å gjøre et stykke arbeid som kommer velferdssamfunnet til gode. Det tar bare noen flere år før man ser fruktene av lange dager på lesesalen i hard valuta.

Legger vi disse forutsetningene til grunn, er det påfallende at studentene ikke har mer de skulle sagt når studiestøtten justeres hvert år. Det skjer i tråd med konsumprisindeksen (KPI), altså den forventede utviklingen i konsumpriser for varer og tjenester i Norge.

Ettersom KPI er et vanlig mål for inflasjonen i den norske økonomien, har regjeringen lenge kunne støtte seg på argumentet om at studiestøtten årlig justeres i tråd med den. Samtidig finnes ingen garanti for at at støtten holder tritt med den faktiske prisveksten.

En undersøkelse fra Norsk studentorganisasjon i fjor viste at studentene fikk dårligere kjøpekraft i 2021, da studiestøtten ikke fulgte konsumprisindeksen det året. Videre steg KPI i mars 2022 med 4,5 prosent, sammenlignet med samme måned i fjor. Bakgrunnen er høyere priser på strøm og drivstoff. Selv om KPI pluss studiestøtte kanskje er lik sant på papiret, er modellen sårbar for svingninger.

En samlet studentbevegelse har derfor i en årrekke argumentert for å knytte studiestøtten opp mot 1,5 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det er en indikator som brukes for å beregne trygde- og pensjonsytelser, som reguleres i samsvar med lønnsveksten i samfunnet. Da vil studentene få i underkant av 160.000 i året å rutte med, opp mot de cirka 126.000 de får utbetalt nå. For å holde tritt med økende leiepriser, dyrere matvarer og andre basisvarer er dette en lønnsvekst studentene burde hatt krav på i går.

For mens grunnbeløpet i folketrygden har doblet seg de siste 20 årene, ifølge Universitas’ undersøkelser, har studiestøtten kun økt med 60 prosent i den samme perioden. Mens den gjengse borger får mer å rutte med, henger studentene etter. Hvis studiestøtten skal fortsette å være en bærebjelke i den norske modellen, er tidspunktet langt på vei modent for å knytte den til lønnsveksten. I motsetning til andre arbeidstakere, kan studentene nøye seg med ett eneste lønnsoppgjør. Og det må finne sted nå.

Powered by Labrador CMS