Hjemredsel

Jeg har vokst opp og bodd store deler av livet i Tromsø. Hele barndommen bodde jeg på samme sted, jeg var omringet av de samme folka og gjorde de samme tingene. Det var først på videregående jeg fikk et miljøskifte. Det vil si, så mye miljøskifte det går an å få i Norges 15 største by.

Etter videregående var jeg sikker på én ting: Jeg skulle vekk. Turen gikk til folkehøgskole og videre til Oslo. To år senere returnerte jeg til Tromsø, med halen mellom beina etter å ha falt inn og ut av forelskelse, fått og mistet venner og innsett at det å være ensom i Oslo føles fem ganger så ensomt som det å være ensom i mørketidsbyen.

Les også: "En bygdetullings bekjennelser"

Det skulle være et midlertidig opphold hjemme. Jeg skulle jobbe litt, reise litt og prøve å finne ut av ting. Men i stedet ble det en overraskende fin gjenforening. Jeg ble glad i Tromsø på en helt annen måte. Nye vennskap ble dannet, stamsteder funnet og minnerike kvelder opplevd. Jeg danset inn i midnattssola og syklet hjem i landskapet av mektige fjell og høye viltvoksende blomster. Hjembyen ga meg muligheter jeg ikke hadde kjent før. Noe jeg tror var et resultat av at jeg denne gangen valgte å bo der selv.

Tiden gikk og igjen flyttet jeg tilbake til Oslo. Jeg var blitt eldre og hovedstaden var ikke like avskrekkende. Det som er med større byer, er at de er store nok til at man lett kan forsvinne i dem. Det høres kanskje negativt ut, men det gir større mulighet til å velge hvem man selv ønsker å være og hvem man forholder seg til. En annen ting er sommernettene, som føles uendelige fylt med nattbading, øl og latter. Det er få steder jeg heller vil være om sommeren enn i Oslo. Men sist sommer hadde jeg lovet meg bort til en jobb i Tromsø. På flyet hjem kjente jeg på hjemredsel.

Jeg er nok på et sted i livet hvor hjembyen ikke føles nok. Litt skyldes det at jeg har det veldig fint i Oslo, men aller mest tror jeg det handler om at jeg har forandret meg. På verdensbasis er ikke Oslo en storby, men det er ihvertfall ikke Tromsø. Tjueårsstedene var gøy å oppdage, men de er ikke like gøyale å returnere til. Man finner de samme folka bak og foran baren, i de samme samtalene, som gir en følelse av at alle er på vei til å gro fast. Der det føles som Oslo gir meg muligheter og pusterom, tar Tromsø kvelertak på meg. Det høres overfladisk ut og jeg ser ikke ned på de som velger å bli i hjembyen sin, personlig tror jeg bare ikke jeg ville vært en god utgave av meg selv om jeg hadde gjort det samme.

Jeg tror alle bærer på en ambivalens til barndomsstedet sitt. Melankoli og nostalgi er uunngåelig knyttet til menneskene, stedet og minnene man har. Viktigst er nok å finne en fortrolighet med det. Kanskje vil hjemredelsen en gang slippe taket. Det å være i en eksistensiell søken etter både seg selv og steder som føles hjemme er nok en del av det å bli voksen. På godt og vondt forblir Tromsø hjembyen min. Likevel er det ikke det som føles hjemme akkurat nå.

Les også: "Meningsløse meninger"