HOMOGENT: Vi mister litt av oss selv i hovedstadens homogeniserende prat, skriver Eline Ruud Kristiansen.
HOMOGENT: Vi mister litt av oss selv i hovedstadens homogeniserende prat, skriver Eline Ruud Kristiansen.

En bygde­tul­lings bekjen­nelser

Kjære Oslofolk. Norge er mer enn bare Oslo.

Vi er de som forlot hjembygdas trygge favn til fordel for storbyens larm. Du kjenner kanskje opptil flere av oss uten å vite hvilken forhistorie vi bærer i bagasjen. Avslører du oss, er det kanskje på grunn av dialekten, men den blir mer og mer utvasket for hvert år som går i Oslos urbane jungel. Vi mister litt av oss selv i hovedstadens homogeniserende prat. Stavelse for stavelse forsvinner palataliseringer, apokoper og andre fancy begreper som får de i hjembygda til å kalle oss svevende og pretensiøse.

Les også: «Meningsløse meninger»

Det er ikke alle steder det går en buss hvert femte minutt.

Vi snakket alltid «oslosk» da vi lekte som barn, og riksmålet kommer smygende tilbake i denne voksenleken kalt livet. I deltidsjobben på butikk, café og skole legger vi om, snur om spørreordene, assimilerer oss i dette samfunnet som spør to og tre ganger når de møter et «ka» og «kolles». Langsomt tar ordene overhånd, de blir et virus, de spiser oss opp innenfra.

Vi lyver når du spør hvor vi er fra. Trondheim betyr egentlig ikke Trondheim, og Bodø er ikke alltid Bodø. «Egentlig fire timer unna Trondheim», en distanse som kunne tatt deg fra Frankrike til Tyskland, gjennom Luxembourg, Belgia og Nederland. Men vi sier Trondheim og Bodø, så du skal forstå.

«Jeg kjenner en i Trondheim,» svarer du. «Han heter Espen.»

Vi er tålmodige med deg hvis du kan være tålmodig med oss. Ikke si bydelen der du kommer fra, heller ikke hvilken videregående. Alt er det samme for oss, Vettakollen, Stovner og Storo, alt er bare lyder for oss. Akkurat som at Verdal og Vadsø er akkurat det samme for deg.

Latteren er forresten ikke ekte når du fremfører din parodi på dialekten vår. Vær tålmodig med oss når vi tar T-banen i feil retning. Vær tålmodig når du ser oss krysse på rød mann. I bygda vår finnes det ikke lyskryss, faktisk ikke en eneste rundkjøring.

Og ikke døm oss når vi sier vi kan forstå at folk stemmer Senterpartiet. Vi sukker når du romantiserer bygdelivet. Vi kremter når du sier at du gjerne kunne tenkt deg å bo på et øde sted, helt alene med bare noen kyr så du kan komme «ordentlig i kontakt med deg selv.» Lykke til med å finne kollektivtilbud ut dit.

Ikke kall oss uetiske og late når vi tar fly hjem til jul. Det er ikke latskap å ville være hjemme på under 24 timer, uten å bruke hele storstipendet. Ta en ekstra titt på kartet. Det er ikke alle steder det går en buss hvert femte minutt.

Hva skal metropolene med oss, her vi befinner oss fjernt fra våre opprinnelige habitat?

Oslo trenger mangfoldet vi bygdeemigranter kan tilby. Perspektivene våre trengs på de oslosentrerte universitetene og høyskolene.

Selv om vi mister mye av oss selv ved å være her.

Holdningene forsvinner langsomt. Plutselig står vi der, to sekunder for sen til trikken og ser at det er fem minutter til neste går. Øyeblikket fem minutter er lang tid, er øyeblikket bygdetullingen er offisielt død. Og opp fra bygdetullingens døde legeme svever den nyfrelste byborgeren som teller hvert sekund og deler livet inn i sone 1, 2 og 3, og tre timers kjøretid er en evighet.

Les også: «Når nett(lei)ene vert tronge og kulda set inn»