"Når man har stengt døren til viktige velferdsordninger fordi «studenter skal leve av studiestøtta», får man vitterlig også sørge for at det faktisk lar seg gjøre," skriver Jørgen Hammer Skogan.
«Når man har stengt døren til viktige velferdsordninger fordi «studenter skal leve av studiestøtta», får man vitterlig også sørge for at det faktisk lar seg gjøre,» skriver Jørgen Hammer Skogan.

«Vi trenger økt studie­støtte nå»

«To partier som lovet å styrke studentenes kjøpekraft dro til Hurdal, og ut kom en regjering som svikta i første sving,» skriver Jørgen Hammer Skogan i dette innlegget.

En uke har gått siden den nye regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett. For studentene var det skuffende lesing. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk til valg på å øke studentenes kjøpekraft, men så skjedde noe på veien til makta. To partier som lovet å styrke studentenes kjøpekraft dro til Hurdal, og ut kom en regjering som svikta i første sving. Det er noe både komisk og provoserende ved det.

Les også: «Gleda blei kort med Borten Moe»

Dagens lave studiestøtte forsterker klasseskillet i høyere utdanning og setter studenter flest i en sårbar situasjon.

Regjeringen har likevel ikke flertall for budsjettet alene. Veien går gjennom SV, som foreslår en økning i studiestøtta i sitt alternative budsjett, og ønsker en opptrappingsplan. Det ville vært en kjempeseier for studentene. Men SV er også nødt til å prioritere saken i selve forhandlingene med regjeringa, blant alle andre gode formål. Det er verdt å minne om hvor viktig det er at den økonomiske situasjonen vår forbedres.

Studiestøtta strekker ikke til – den ligger faktisk langt under fattigdomsgrensa. 77 prosent av norske studenter er helt avhengige av deltidsjobben ved siden av studiene for å få mat på bordet og tak over hodet. På toppen av en gjennomsnittlig studieuke på 34,5 timer kommer 13 timer med deltidsarbeid. Det tilsvarer langt mer enn en heltidsstilling. At studenter må jobbe 130 prosent for å klare seg, er ikke bærekraftig.

De som kan få støtte fra foreldre istedenfor å jobbe deltid, har bedre tid og overskudd til studiene, men også til å bygge nettverk og delta i aktiviteter ved siden av. De har dermed bedre forutsetninger for å lykkes, både med studiene og senere i livet. Dagens lave studiestøtte forsterker klasseskillet i høyere utdanning og setter studenter flest i en sårbar situasjon.

Lærdommen fra pandemien står seg godt. Da arbeidstakere ble permitterte, var det ikke noe sikkerhetsnett som fanget opp de som tilfeldigvis også var studenter: de hadde ikke rett på dagpenger, så deres tapte arbeidsinntekt ble dekket av enda mer studielån gjennom krisepakker. Mange ble nødt til å gi opp drømmen og slutte på studiene, og stod uten midler til å dekke grunnleggende utgifter som mat og bolig.

Heller ikke krisehjelpen som skal hjelpe vanskeligstilte med strømregningene denne vinteren omfatter studentene, fordi den betales gjennom ordninger studenter ikke omfattes av. To forslag ble fremmet i Stortinget for å bøte på dette, men begge ble stemt ned.

Studentene kan ikke stole på at de får samme hjelp av velferdsstaten som andre i krisetider, all den tid de er diskvalifisert fra ordninger som dagpenger, bostøtte og sosialhjelp. Argumentasjonen som går igjen for det, er at det er studiestøtta som skal finansiere høyere utdanning.

Når man har stengt døren til viktige velferdsordninger fordi «studenter skal leve av studiestøtta», får man vitterlig også sørge for at det faktisk lar seg gjøre.

Dagens situasjon er uholdbar. Studentene har forventninger til at det nye flertallet leverer faktisk endring, men vi kan ikke betale regninger med anerkjennelse og lovord fra valgkampen. Vi trenger en økning i studiestøtta – nå.

Les også: «Studentenes minister må se studentene»