ENSOMT:  Så mens verden åpner opp igjen etter nedstenging, vil studenttilværelsen fortsette å være ensom for mange, skriver Nima Salimi.
ENSOMT: Så mens verden åpner opp igjen etter nedstenging, vil studenttilværelsen fortsette å være ensom for mange, skriver Nima Salimi.illustrasjon: Øivind Hovland

Ensomme felleskap

Rekordmange studenter følte seg ensomme under pandemien. Smitteverntiltak regnes å ha skylden. Men ensomheten har vokst i årevis.

I 2013 oppga en fjerdedel av studenter at de ofte eller svært ofte var ensomme. I 2018 var andelen nærmere en tredel. Studentene levde i en tid uten smitteverntiltak, men opplevde likevel voksende mangel på sosial kontakt.

Koronarestriksjonene forverret ikke studenttilværelsen for studentene som var ensomme før pandemien. Sosial kontakt manglet de allerede før nedstengingen av samfunnet. At flere studenter ble ensomme under pandemien, ga heller en fellesskapsfølelse. Men nå som samfunnet åpner etter koronadvalen, opphører den. SiOs psykologer får større pågang. Igjen føler studentene at de er alene om å være alene.

Ensomhet hos studenter blir skapt og forsterket både på digitale og fysiske arenaer. Den ene utfordringen er bekreftelsesjaget på sosiale medier. Den andre er den krevende overgangen fra videregående skole til høyere utdanning. Utfordringene er av ulik natur, men det er nødvendig med endringer på begge områder for å gjøre noe med ensomheten blant studenter.

Les også: «Hvor mange øl kan du få for en høyskole?»

Ensomheten blant studenter er sammensatt av det som skjer på både digitale og fysiske arenaer.

Mens studentene blir mer ensomme, vever digitaliseringen oss tettere sammen. Dette har sine positive sider. Den digitale interaksjonen er mer effektiv og tilgjengelig enn den fysiske. Du kan sende en melding til en medstudent med noen tastetrykk, og forvente å få svar innen kort tid. Dessuten kan du oppdatere andre, som du savner kontakt med, om at du synger karaoke med venner. Ett bilde, én publiseringsknapp, så kan alle du vil oppdatere se deg.

Men digitaliseringen er ikke bare smilefjes. Der interaksjonen blir mer effektiv, risikerer studentene å miste fysisk nærvær. Der interaksjonen blir mer tilgjengelig, risikerer studentene et bekreftelsesjag. Man publiserer utelukkende glansbilder på sosiale medier, selv om de ikke gir en ærlig fremstilling av eget liv. For eksempel fungerer bildet av at du synger karaoke, som en bekreftelse på at du er sosial. Men når du publiserer det, spiller du domino med andres ensomhet. Det gir en annen person behov for å publisere noe selv for å bevise at de er sosiale, som gir en tredje person behov for å publisere noe videre. Du er fornøyd, men brikkene faller etter deg. Til slutt er det noen som sitter og ser på andres bilder, men selv ikke har noe å publisere, og føler seg ensom.

Les også: «Ber vi om for mye?»

Sosial kontakt manglet de allerede før nedstengingen av samfunnet.

Overgangen fra den strukturerte videregående skolen til høyere utdanning kan påvirke alle studenter. Høyskolene og universitetene er større og gir mer frihet.

Mens det på VGS er jevnlige vurderinger og obligatorisk oppmøte, er det hovedsakelig slutteksamener og frivillige forelesninger på høyere utdanning. Mens det på VGS er klassefellesskap, kan det være hundrevis av medstudenter på høyere utdanning. Mens vi fra barneskolen av lulles inn i et skolevesen som strukturerer og tar vare på oss, så skal skolens rammer omsider smuldre, og vi bli nødt til å tenke sjæl.

Overgangen til høyere utdanning har imidlertid positive sider. Etter VGS forventes det at man klarer å tenke og handle selv. Kunne lage egen timeplan, finne sosiale arrangementer og lese til Exphil når man synes det passer. Man skal temme friheten man får, for å utrette det man selv ønsker. Klarer man det, kan man slå seg på brystet. Man har modnet, blitt selvstendig.

Men selv om selvstendighet er en nyttig egenskap, er mennesker avhengige av fellesskap. I møtet med store og frie utdanningsinstitusjoner, kan studenter bli desorienterte. For eksempel er det noen studenter som ikke forsøker å lage kollokviegrupper, fordi de frykter avvisning. Den selvstendige tilværelsen gir studenten ansvar for seg selv, men med frykt for hva som kan gå galt, så kan man la være å bli del av studentfellesskapet.

En måte å kontre ensomheten blant studenter, er med større bevissthet rundt sosiale medier. Om vi fra barnsben av lærer at digitale kommunikasjonsplattformer ikke er fullgode erstattere for fysisk kontakt, så vil skjermen kunne få en mindre rolle i kontakten vår med hverandre. Da vil vi også forstå at vi bør gi en ærligere fremstilling av oss selv på nett, slik at bildedelingstjenestene ikke går fra å være sunne midler for å holde kontakt, til å utløse usunne bekreftelsesjag.

Ensomhet motvirkes også ved at høyere utdanningsinstitusjoner tar en aktiv rolle for å lage studentfellesskap. For å inkludere studenter som ellers ikke ville deltatt, kan forelesere lage frivillige kollokviegrupper og gjøre noen forelesninger og seminarer obligatoriske. Utover det faglige, kan man lage sosiale arrangementer for studentene på de ulike studieretningene. Til forskjell fra arrangementer for alle studenter, vil mindre sammenkomster sette tydeligere rammer for studentfellesskapet og senke terskelen for å bli kjent med andre.

Ensomheten blant studenter er sammensatt av det som skjer på både digitale og fysiske arenaer. Derfor bør ikke antallet ensomme studenter under pandemien redusere debatten til å handle om koronarestriksjoner. Studentene var allerede rekordensomme før korona. Så mens verden åpner opp igjen etter nedstenging, vil studenttilværelsen fortsette å være ensom for mange.

Les også: «SiO er intenst udemokratisk»